Amputert eventyrfabel

Det var en gang en langbeint Askeladd, med svmmehud mellom trne, lett oppstoppernese, viltre krller og optimisme i snippsekken. Med lystige steg tok han fatt p alle sine gjreml, der han tok inn av livets eliksir. Med den strste lekne selvflgelighet gikk han ut i verden. Med et slikt gledelig mot i brystet medfulgte ogs en liten dasj med vimsete klumsetehet, der han vandret rundt og tok inn alle impulser s hoppende glad og distr.

En vakker vinternatt var glunten p vandring ute blant folk og f. Det medfrte bde latter, mjd og mere t, s de lystige ftter gikk litt i snurr i de sene nattetimer. Med ett fr Askeladden omkull i veikroas lvebru og havnet brtt i armene til ei reddende my som tok han i mot der ho sto med sine unge armer. Dette skulle vise seg vre starten p et langt og fruktbart eventyr hyt oppe blandt de arktiske fjord og fjell.

 

(Buren, aug.-14)

Fristelsen til lage et eventyrinspirert innlegg om oss p bloggen har vrt en id jeg har lekt litt med. Men noe skjedde. Formen og stilen passer ikke. Eventyret blir for kort og Askeladdens uhell for kronglete. Og sorgen som etter hvert ligger og henger over hele saga er bare for trist og mrk og vond. Jeg makter ikke.

Selvflgelig kunne jeg fokusere p alt det vakre vi har hatt. Alt det vakre som vil komme. Etter min tid. Men jeg makter ikke.


(Lisoa-14)


Tanken p mine geners spor p mulige barnebarn er jo fin. Og jeg kunne jo skrevet om det jeg har lagt igjen av minner, pvirkning og mulige kloke ord.. Det kunne jeg jo alltids laget et poeng av. Kunne blitt fint, det. Ja, kanskje prve det

Men jeg makter ikke.

Noe skjedde p veien. Goliat har tatt meg fullt og helt. Kall det resignasjon. Kapitulasjon. Akseptasjon.

Jeg lengter bare etter lindring. Fred. Friksjonsfrihet. Closure. Total ro.

(Roma, mai -15)

De siste tre ukene har vrt s inngripende, tffe.. En tirade med markant kning av symptomer og funkjsjonsnedsettelse. Og jeg har kjent p en slitehet, en slik total utmattelse over hele situasjonen. Har levd lenge med dden hengende over skuldrene n. Og jeg kjenner at han puster meg tungt i nakken med den emme, bitterste nden sin. Som et kontinuerlig, forhatt gufs i nakkken.

Sola skinner i nord. Oi, hvor den skinner. Ansiktet mitt er vtt av svette, av trer, klamhet av alle disse medisinene som pumper sin taktfaste re inn i kroppen min. Holder meg i stand til i det hele tatt kunne eksistere.

S deilig det er med s fint vr. Skjnner bare ikke hvorfor den gjr s vondt i sjla, denne sola. Det er jo sannerlig ikke der den skal svi?


(Tromsdalstinden, aug.-09)
 

Dansende mter p "death row".

Vrsola har vist seg fra sin generse side over Nord-Norge den siste tiden. Verandaen har vrt et godt tilfluktsted n som min utfartsradius har innskrenket seg betraktelig. Med utsikt over den vakre Benstsjordtinden har jeg sittet der, kjent varmen fra strlene, sanket noen fregner og mottatt besk av de aller nrmeste. Venner og familie. De har poppet opp som spebobler en etter en, og jeg har igjen gledet meg over opplevelsen av kjenne p dette mangfoldet de utgjr til sammen. Det slutter aldri fasinere meg og forundre meg, hvor ufattelig forskjellige vi er alle sammen, men samtidig s like i vr streben etter lykke, sinnsro, kjrlighet. Bli sett og respektert slik som vi vil at verden skal se oss.

En er fraskilt far og srger over for lite kontakt med sine tenringer. Den andre har helseplager, med skadet tillit til helsevesenet og kjemper for f den riktige behandlingen for sine plager. En er familiefar med suksess i nringslivet, mens en annen har snudd ryggen til sin rolle som konom og begynt studere psykologi.

Jeg forsker se dem, hver og en med sine ulike kvaliteter og det slr meg at min opplevelse av hvor godt jeg kjenner hver enkelt er s variabel. Det forunderlige er at det ikke er betinget av verken slektsforhold eller hyppighet i kontakt. Men hva er det da som avgjr hvor nrt en fler seg et annet menneske? Hva er det slags fenomener som hersker nr disse samtalene finner sted, disse dialogene som formelig spiller symfoni p hverandres strenger og ordene nrmest danser i utvekslingen mellom partenes sinn? Dette er et sprsml som stadig dukker opp hos meg, og jeg tror jeg har funnet svaret.

De siste fire rene av livet mitt har p mange vis vrt en prvelse. Utfordringene har kommet p lpende bnd. Jeg har vrt tilbyelig til nske dem utvisket, vekk fra min livshistorie. Samtidig har perioden bydd p erfaringer som jeg og min familie for alt i verden ikke ville vrt foruten. Og jeg har ftt noen relasjoner som er verdt mer enn Taj Mahal, Gullfaksplattformene og tonnevis av diamanter til sammen.

Den ene er en vidunderlig dame, oppvokst lenger sr-st i Europa, overlege med spesialisering, med hodet og hjartet p rette staden. Med klokskap og varme har hun favnet om oss i oppflgingen av vr datters relange utredning, samtidig som hun utstler det ekte engasjementet som skaper bnd utover posisjoner og roller. Byen er liten og vre veier har krysset ved flere anledninger etter at jeg ble syk, og en dag spurte hun om jeg ville glede henne med vre gjest i hennes hus. I stedet for si "jatakk" og la det bli med det, tok jeg dama p ordet. Det ble fire magiske timer med "dansende samtaler", vin i glasset og "mixing of minds" s gjensidig, nakent og pent om det levde liv at stunden nrmest fikk et hellig slr over seg. Hennes stue var utsmykket s vidunderlig i samsvar med hennes personlighet og jeg lot meg fasinere over hennes evne til flge hjertet. Damen har gitt ut diktsamling og tatt en master i godt voksen alder, i et fag langt borte fra sin profesjon. Bare for glede seg selv.

Her jeg n sitter s sulten p livet, som en alkoholiker foran et forseglet barskap, er erkjennelsen om de tapte drmmer nrmest som en fysisk gjenstand, blytung liggende i mitt fang. Det g inn p Fb er som pne Cognac-flasken, sette den rett under nesa p alkoholikeren og si "ddabdda, du fr ikke smake!" Men jeg makter enda trste meg selv, flytte fokuset og lete frem litt av den musikken jeg fortsatt er forunt.

Som da jeg her om dagen fikk besk av nok et vidunderlig menneske som kom som sendt fra oven i selveste "annus horribilis" 2012. Jeg har nevnt henne fr, hun var min sykepleier i den akutte fasen, men mtte trekke seg ut av mitt team, da vi raskt utviklet et personlig vennskap. Noe av det frste jeg spurte henne der jeg l, med utallige slanger festet til kroppen, var om jeg kunne f fotografere henne. Hun utstrlte da, som n, en ufattelig varme, blandet med klokskap og trygghet, der hun satt p sengkanten min med hundrevis av tynne fletter i det sorte hret sitt og et smil som kan smelte isfjell. Etter hvert fikk jeg et gltt inn i hennes historie som flyktning fra folkemordet i Rwanda. En farefull, traumatiserende, utsultende flukt som strakk seg over en periode p syv r, fr hun og hennes sster til slutt fikk opphold i Danmark. Underveis hadde de mistet sin mamma og en bror. Ved siden av sykesengen min satt snart min mann og leste boka "Rwandas brn" som hennes sster har skrevet om flukten deres. 

I dag er denne vidunderlige kvinnen en nr venninne og hyt verdsatt familevenn. Vi har holdt jevnlig kontakt, ogs etter at hun flyttet fra Troms. S denne vakre vrdagen var hun igjen p besk, med hele sitt gnistrende vesen og sterke tilstedevrelse. Og nok en gang, med s fullstendig ulik historie, sitter vi to damene og deler av hverandres liv, utveksler refleksjoner med en samhrighet som er til ta og fle p. Er det ikke fasinerende?

Jeg kunne vre fristet til nevne flere.. Som for eksempel min nyeste venninne p snart 60, vakker, klok og en tusenkunstner som overgr selv den hyest utdannede interirarkitekt. Hun dukket opp som troll av eske etter nesten tjue r, og er blitt som en sjelevenn regne. S varm, nr og ekte..

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi jeg er takknemlig. Jeg er s glad for at jeg har ftt oppleve den tilliten som er en forutsetning for kunne oppleve slik sterk, nr og berrende interaksjon med andre mennesker. N sitter jeg her s srbar, s bastet og bundet av sykdom, p den mest fryktede "death row" jeg noensinne kunne forestille meg, og suger p labben av tilvrelsen i hp om kjenne en liten smak av det ste i livet. Og da er det innlysende at det er det jeg sitter igjen med. Menneskene. Tilhrighet. Nrhet. Berring. Kjrligheten.

Sprsmlet om hva som m vre til stede for oppleve disse nre, ekte mtene med andre mennesker, uavhengig av hyppighet i kontakt, lar seg n avdekke. Det er nemlig dette med srbarhet. Tilliten og motet til st frem med hele seg, inkludert sin private srbarhet, m vre til stede hos begge parter for at samtalen skal kunne danse i rommet mellom dem. Denne gjensidigheten i relasjonen er en forutsetning. Der hvor den ene personen holder tilbake, fremstr som uangripelig og med full kontroll p alt i livet sitt, der faller samhrigheten dd til gulvet. Vr og vind og eplekinn, alt gr bra, hei hurra.

Amerikanske Brene Browns forskningsarbeid handler mye om nettopp dette. Iflge henne er det tydelig at srbarhet, villigheten til blottstille seg og kaste seg ut i noe uten vite hva resultatet blir, er den eneste mten oppn mer kjrlighet, tilhrighet, kreativitet og glede. Hun har skrevet flere bker hvor vrt misforsttte syn p vise srbarhet snues p hodet. Hun bekrefter med sin forskning at det evne vise nettopp srbarhet, er leve modig. Dessverre har vi mennesker en tendens til frykte at vi kan oppfattes som svake om vi avdekker disse sidene av oss selv.

Det er vr og rundt meg syder det av blomstrende liv. Og her sitter jeg s srbar og knekt som overhode mulig, og blogger om det til hvem som helst. Det sette ord p det ulevelige, har p mange vis vrt befriende. Klargjrende. Skremmende. Jeg verdsetter all den sttte jeg fr, samtidig som alle disse fingeravtrykkene av sttte er overveldende. Understreker ensomhetsflelsen. Aldri i livet har jeg vel noensinne hatt mange yne p meg. Aldri har jeg kjent s mange utstrakte hender og samtidig flt meg s bunnlst, fortvilende, mutters alene.

Kanskje er jeg modig som deler med s mange fra min trsteslse reise p "death-row", kanskje har jeg ingen valg. Denne styrkeprven som jeg gjennomgr er dmt til ende med tap uansett, s jeg tyr til det jeg har. Nd lrer naken kvinne spinne, heter det. Men n kjenner jeg at trden er frynsete, men dryg og lengre enn lang nok i massevis. Veven har vevd de fineste teppene forlengst, n er det bare gulvkluter igjen by p. Tenk om moder Norge kunne hatt litt fornuft? Det bestemme selv nr snora skal klippes er bde trygt og humant. Rett og slett helt OK.



 

Sykt perfekt..

"Tusen takk skal dere ha for diagnosen," sa den 17 r gamle jenta, "n fikk jeg en unnskyldning for ikke vre perfekt." Utsagnet var rettet mot legen p hospitalet, som hadde vrt med p utredningen av henne og kommet frem til en konklusjon for hennes kroniske plager. Det var et overraskende lettelsens sukk han tok imot fra sin unge pasient. At det f en diagnose kan vre befriende og trygghetsskapende er umiddelbart ikke til forst eller godta, her jeg sitter kneblet til inaktivitet av sykdom. Og nr jeg s begynner smatte litt p denne takknemligheten og tar innover meg hva hun i virkeligheten sier, kjenner jeg meg bare s inderlig trist. Lille unge kvinne hvor gr du hen? Hva er det som forviller din kurs s forferdelig at du trenger et navn og en kode p en tilstand, for i det hele tatt kunne fle deg akseptert og fullbrakt? Hva er det som skjer med dette samfunnet vrt?

Historiene er mange. Mediene blinker med utallige overskrifter om temaet, og NRK skilter med TV-programmet "Jeg mot meg". Vi har en gryende samfunnsbevissthet p dette med ungdom og psykisk helse, og den voldsomme streben etter det perfekte hos folk generelt, men det er som om et moderne undertrykkende udyr har lagt sine kveletak p den yngre slekt og gjort den til hodestyrte nikkedukker som kontinuerlig henger i stroppen, konstant i prosess, fullstendig oppslukt av n frem til et ml der fremme. Jage p, jage p! Oppn, f til, erobre, erverve, hale i land. Trene, trene og for all del m du trene! F bedre karakterer, bli tynnere, f finere hus, eksotisk ferie, bestige hyere fjell, drikke riktig vin, hyere lnn, imponere p Birken, kulere jobb, bla, bla, bla.. Hele tiden er det noe der fremme i kikkerten som fyrer oppunder jaget, holder bestrebelsene oppe slik at det ikke finnes et snev av rom til puste eller kjenne etter her og n. Hodet blir s stooort som en luftballong, og kroppen krymper heelt til den er s bitteliten at en knapt husker p ta den med nr en gr kampklar ut i verden.



Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette temaet. Det opptar meg som samfunnsborger, fagperson og mor. Og jeg skulle s inderlig gjerne viet mer av mitt liv og mitt engasjement til jobbe med unge mennesker, vre med p snu denne skjevutiklingen om s bare for noen f. Jeg skulle s inderlig gjerne plusset p litt mer utdanning, skrevet artikler, vrt en stemme inn. Men jeg har for lengst innsett at jeg ikke fr vre med leke mer. Jeg er utestengt, s langt fra perfekt som det fr an og bli, og takker for hver dag jeg kan vre hjemme sammen med mine kjre.

Hodet mitt verker, ryggen skriker tidvis av smerte. Jeg er dsig av medisiner og har vonde punkter overalt hvor disse metastasene sitter.  Jeg ser p dtrene mine og hjertet mitt grter blod. De er s forskjellige, men har samtidig mange likhetstrekk. Jeg aner spor av meg i hver enkelt av dem, og det gjr s inderlig godt i sjla.

Den eldste s sterk, s full av integritet og optimisme. Ekspert p riste problemer av skuldrenene, si pytt pytt og g videre. Har en uro i seg, det m liksom skje noe, klarer ikke sitte stille s lenge, og skravla gr i ett. Har en hy arbeidsmoral, og kan ha en dagsplan full av aktiviteter; rideskole, jobb, trening m.m. og nr mirakulst over sine ml.  Hun er mer familiekjr enn noen annen, dropper ALDRI ut av en fredagskos hos "gamlingan" om hun ikke absolutt m. Hun har alltid et godt blikk p andre, velutviklet empati, leser andre mennesker med falkeblikk, samtidig som hun er vidunderlig frigjort fra andres eventuelle vurdering av henne. Hennes navn betyr "solid/sterk", og sannelig treffer det godt p storpia mi.

Nummer to er "dritten i midten", som med sin posisjon har en velutviklet evne til balansere roen i hjemmeklimaet. Hun er den vakre, blyde, dyreelsker av legning. Hun er intelligent, rasjonell og meget mlbevisst. Det hun bestemmer seg for, det gjennomfrer hun, og har det siste ret p mirakulst vis reddet fem katter, to kaniner og fire hunder fra den sikre dd. At hun skal bli veterinr har hun hatt som ml s lenge jeg kan huske. Samtidig er hun s full av faen og leken galskap at du kan aldri helt fle deg trygg nr hun er i nrheten. Hun leser andre menneskers skjulte agenda som en klarsynt, og fr med seg det utroligste av det som utspiller seg i det mellomenneskelige rom. Men hun fikk tidlig oppleve at livet ikke har noen garantier, og fikk pvist scoliose da hun var 15 og mtte gjennom en stor ryggoperasjon som attenring. Ogs da viste hun et ukuelig pgangsmot og guts. Hun er ei tff og rlig jente.

Den tredje frkna er s spebygd og elegant som en svane. Fotofingeren min klr stadig etter utlsning nr jeg ser p henne, s sart, s feminin og utrolig fintflende. Med krum hals str hun p med alt som kreves, skole, jobb og hverdagskjr. Hun har valgt realfag og skolekravene er hye. Hun er s tapper og vakker og hjertet mitt grter s inderlig nr jeg ser p henne, der hun farter av grde p mopeden sin ut i verden, med en konstant klump i magen, vel vitende om at hun snart skal miste mammaen sin. Denne unge damen er utstyrt med en egen radar. Det er som om hun tar inn andres sinnstemnng med en sjette sans. Jeg kjenner ingen som kan identifisere stress i et rom, slik som henne, og hun tler det ikke, for det er som om det diffunderer inn i hennes mentale vren, og forstyrrer. "Km e det som stresser her? Kan den som gjr det vre s snill slutte med det med en gang!", kan hun utbryte ved middagsbordet. Eller hun kan legge hnden lett p farens skulder, se ham inn i ynene og si "Pappa, puuust!"

Sorgen over ikke f lov vre tilstede videre med mammablikket, med mine refleksjoner, veiledende ord og sokratiske sprsml i disse fantastiske jentene mines videre ferd inn i voksenlivet, er ikke til bre. Jeg grter ved tanken p alt vi gr glipp av. Vrsola skinner om kapp med seg sjl, n om dagen og jeg dagdrmmer om alt det jeg og jentene mine kunne gjort om jeg var frisk. Vi skulle egentlig vandret sorglse, ranke og sterke som et herlig firklver sammen, med lovnader om storbyturer og felles fjellturer i sinnet, og bare noen stakkars, vanlige hverdagsproblemer som friksjon i tilvrelsen. Og langt der fremme skulle jeg kunne se meg selv som en strikkende mormor, med god tid til bist, som er klar til svare p alt fra bleieutslett til hvitsausjevning. Denne urettferdigheten er til hyle og rase av. Men det hjelper s lite.

De siste ukene har denne forhatte sykdommen strammet hardere til med sitt kveletak p kroppen min. Scintigrafibildet av skjelettet mitt skilter med utallige svarte flekker fra helvete over det hele, og flere av de herjer med meg, fratar meg bevegelsesfriheten, gir meg smerter som ikke likner noe annet jeg noensinne har opplevd. De trer p meg, samtidig som de skyter meg inn i hjertet, fyrer opp angsten, sorgen og makteslsheten. Det er som om jeg skal rammes p det mest srbare og dyrebare av alt, tenker jeg, her jeg har pakket bort malesakerne fordi hyrearmen, min utrykksre, hyler av brennende, ilende pinsler ved enkelte bevegelser. Det er nesten s jeg lurer p om jeg er blitt "gannet p" av en eller annen fiende, men jeg klarer ikke finne hvem i all verden det skulle vre som kunne ha grunn til nske meg s vondt. Jeg har levd et intenst og lidenskapelig liv, med sterke flelser av hele spekteret, alltid uhelbredelig interressert og pen for andres sinn. Derfor har jeg elsket jobben min, hvor jeg har hatt mulighet til ta i bruk disse sidene av meg selv, en arena hvor jeg var i posisjon til kunne snu et uheldig mnster eller bidra til lfte opp et annet menneske.

Denne tffe tiden hvor jeg har vrt s p yttersiden av livet, har resultert i de utroligste kvinnemter. Og jeg har ftt noen nye relasjoner som jeg bare aldri kunne forutsett komme. Det er som om alt det overfladiske blir skrellet vekk, og en sitter igjen der med bare kjernen, bare de nakne ekte jegene og i dette rommet utspiller det seg samtaler p det dype plan, s rik p berring, s rik p troverdighet og gjenklang at det blir rett og slett vakkert.

Jon Scau, den kjente komikeren som forteller om sine "nr-dden-opplevelser", hevder at han etter sine turer "p andre siden" sitter igjen med en ny visshet. Han mener at det ikke er de fantastiske reisene eller festene som bestemmer hvorvidt du har levd. Nei, det er de gangene du har opplevd vre berrt, som bestemmer lengden p livet ditt. Med en slik forstelse i bunnen tenker jeg at jeg har levd veldig lenge, og bare de siste ukene har utgjort en stor del av boka mi. For jeg har ftt oppleve stunder av gull, hvor kvinner i mitt liv, nre og mer bekjente, har delt av sitt indre liv p en mte som gjr meg takknemlig og full av forundring.

Det er ikke uten grunn jeg bifaller min yngste datters bevissthet p forankre seg i nuet og "puuuste", nr jeg n vet at min stemme skal forstumme. Og jeg gledes nr jeg hrer de tre utveksle refleksjoner og undrende tankegods. Det er godt erkjenne at de viser en slik trygghet p egne vurderinger, s deilig frigjort fra andres blikk.

S kjre jentene mine, og alle andre eventuelle kvinner som leser, vr s snill rett opp nakkene deres. Lr elske dere selv, slik som dere er skapt og vr stolte av det. Flytt fokuset litt bort fra innpakningen over p innholdet, og bygg opp den indre substansen. Skjerp blikket, og g inn for vre en om ser fremfor en som blir sett. Det er det beste dere kan gjre mot dere selv og alle rundt. Der finnes ingen bedre forsvar i mte med dette kamuflerte undertrykkende uhyret som hersker over denne skakkjrte verden vi lever i.

Her jeg sitter  i godstolen, vel vitende om at jeg har danset min siste dans, hever jeg glasset med hvitt, nyter synet av min nyeste strutsemanver, et vakkert kunstkjp, og skyller ned dagens siste dose med morfin.

Skl og god natt.


 

TIL ELLEN ANNA

Fly jente fly

Du er en fugl

og jeg har sett verden

i dine trassige yne.

 

Fly nr vi kommer

i store klebrige flokker

av gammel fornuft.

Du huser ferske tanker

bak din steile panne.

 

Fly fr vingene visner

Under glatte vaner,

stivner under krav

om smilende overgivelse,

lammes

av hflige hndtrykk

 

Fly jente fly

fra vre finmaskede nett.

Spre dine tanker

som kvasse piler,

gylne aks.

Beskytt din panne, din trass.

Fly.

 

-  Laila Stien  -








 

 

 

 

 

 

 

Med hy standard over snubletrder...

S mtte jeg alts bite i det sure eplet til slutt. Jeg m vel det, jeg, som alle andre kreftsyke, fr eller senere, bare kaste inn trkleet, finne frem slippersene og de mest behagelige, usexy antrekkene jeg har i skapet, pakke de ned, fiffe litt p fasaden, svelge litt ekstra, p med gloss og boots, rette opp den lille knekken du har igjen av egostyrke i ryggsyla og g det hele i mte. Hospitalet, here I am. Kom bare med det,- hele sullamitten, I`ll take it all. Km bryr s, tenker jeg, det gr jo til h.. uansett. Kom for f.. med det, alle kampene er tapt likevel, det er ikke mer st p barrikadene for.

Og s kommer de. Med alt det hvitkledde. Alle forslagene. Fine virkninger, enda finere sideeffects. Alle rntgensvarene og alle blodprvene. Harde, kalde fakta, uopprettelige skader beskrives p kartet. Og jeg forstr, med en innsikt langt over mannen i gatas, som eier av den fagkunnskapen som gjerne legger til og fyller ut det som ikke sies. Velmenende og flinke er de, s empatiske og medflende at hjerteposen min vibrerer i takt med trene som presser p og nrmest kveler meg i forsket p holde tilbake. Vil ikke grte. "Keep your heels and standards high, girl!" et sitat fra eldstedattera surrer p repeat i knollen, mens jeg kjemper for holde stemmen intakt, bevare fokuset p det som sies og ikke det som fles. Er s himla sliten av fle. Av holde igjen og gjre det beste ut av det, mens jeg srger over min egen dd s hjerterota revner. Henge med, holde ut, vre som fr. Vre kone, mamma, vre ho Nina med alle hennes kvaliteter. Krampholde p selvet til knokene blir hvite. Vre som fr. Bevare meg sjl. Bevare meg vel.

Som et drlig opptak p en 8 millimeters film har livet mitt passert rvy foran netthinna mi de siste par ukene. Mellom pskeegg, skinnende sol og lykkedyrkende fjelloppdateringer p fb, har de poppet opp. Bruddstykker. Bilder av meg selv; i hjemmesydd 17-maistas, s kjrlig skapt av mammas hender etter siste mote. Hadde til og med rd skinnhatt. Og forhatte briller. Et annet glimt,- meg godt forankret i pappas svre arbeidsneve, hoppende ned fjellsida p Ringvassya, mens jeg hviner av glede; " flyyyr!"

Denne pskehelga satt jeg der, lett sammenkrllet i sofaen p hytta, slafsende p smgodt fra priskrigen, til bare 2,90,- hektoet. Bare satt der, stilltiende og betraktet de andre. Mellomstefrkna s vakker i mine skiklr og mine randonski. De som jeg rakk bruke p 3-4 turer fr jeg ble syk igjen. Er glad for at hun kan ha glede av utstyret, samtidig som det svir litt. Drmmen som gikk fyken. Det var n vi endelig skulle leve ut dette kjrestelivet, det som vi gikk glipp av da vi havna s kjapt inn i foreldrerollen. Jentene er blitt store, konomien tillater mer spontanitet og den hyst ndvendige ingrediensen, tiden, er til vr disposisjon. Livet skulle kunne vre som et fargerikt fruktfat, klart til forsyne seg av. Og vi skulle kunne glitre sammen, enn s forelska, enn unge, s lekne, s virile, nre og s sprke... Tidsklemma et passert fenomen. Skulle bygge og fikse p hytta. Bli fantastiske besteforeldre. Nyte den vakre naturen. Reise. Det var N vi to skulle, h, hvor vi skulle og vi skulle..

Mens hoftene mine skrek og en skarp kniv rotet midt imellom skulderbladet og ryggsyla mi, satt jeg der i sofaen og s p ryggen hans. S rett og lett og ung i forhold til min. S klar for nok et halvt liv etter min dd. Og med en trygghet og en bastanthet, som kan fremkalle kuldegufs innafor samme, nevnte hjertepose, kan han tillate seg p mannevis vre den sterke, den som vet og kan og overtar alt jeg mister. Den som skal bre mitt ettermle, med sin kapasitet til forst og sette ord dertil. Samtidig som flelsen av urettferdighet gnager i meg som ei ildtang fra det mrkeste hlet, er jeg s takknemlig for at han er der og tar ansvar. At jentene har en s trygg og solid pappa. Men det hele balanserer p ei tynn, tynn line. Min verdighet er truet og hele min eksistens er i ferd med opphre. Er det derfor denne kavalkaden av opplevelser fra det levde livet herjer s med meg? Er det derfor jeg husker s hutrende sterkt alt mulig rart?

De gode stundene dominerer. Den sterke opplevelsen av kjenne at jeg har elsket er der, viten om at jeg ikke har levd forgjeves, er vidunderlig god trykke til brystet. Den er like velgjrende som vrsola nr hun tiltar i styrke og varmer alle vintersjler, alle veikanter og alle bleike nordboerkinn. Den er som en opprettholdende kjerne for alt om enn er verdt leve for midt i dette forbanna metataseinfernoet. Jeg forestiller meg livet vrt som den btta som jeg og ssteren min pleide fylle med vann, steiner, snegler og tangsprell p hytta da vi var sm. Dette lekeakvariet, etter hvert et helt lite samfunn, kunne oppta oss i timesvis i mangelen p mobiler og internet.

Jeg ser ned p ingrediensene i denne btta av minner og avdekker et stort pumpende hjerte, mitt hjerte. Det har virkelig vrt "all in" som det heter, med alle fire kamrene. Med hele sitt blodfylte seg har det gitt og drukket grdig av denne vidunderlige eliskiren som er strst av alt i hele universet. Det har vrt oppturer og nedturer, men navigasjonen har alltid hatt sin soleklare retning, nemlig skape, bevare, pleie, forsterke og redde det som er strst av alt. Men huff, der ser jeg grums i bunnen av lekebtta vr, og sikten i vannets to-somhet blir uklart. Bilder popper opp. Snubletrder av smerte p stien jeg gr p fr meg til falle fremover omkull, og tmme hele innholdet av denne akvariebtta vi hadde bygd s fint sammen. Jeg byer meg for plukke opp innholdet og sette det sammen igjen. Gransker alle tingene, bit for bit, forsker legge hver del tilbake slik den l. Men det blir strevsomt. De faste plassene sier seg ikke selv, noen steiner passer ikke inn slik som jeg frst s de for meg. Noe av innholdet dunster av hovmod, stolthet og konkurranse. Og her jeg vandrer, med mine vondter og et hav av tid, tillater jeg meg studere dem med nye yne. Sneglene som kryper langs kanten brer plutselig tungt sine store ego`er p ryggen og de enser tidvis ikke hverandre. Hele prosjektet blir vanskelig, og jeg begynner p nytt og p nytt. Den varme vrsola kjennes med ett s kald, og jeg fortsetter. Pusle, pusle, pusle..

N sitter jeg her p UNN i min enecelle, med utsikt kun inn i veggen p en kontorkoloss. Jeg er som en skjermet psykosepasient. Og jeg trenger det. Jeg trenger bli tatt litt ekstra vare p. Jeg trenger tenke. Og jeg trenger rydde i dette akvariet mitt. Med all denne stillheten har jeg godt rom for remblere akvariet mitt. Jeg vil ikke godta at inventaret ikke str i stil eller at noen av stolene er blitt hersens s vonde sitte i. Og best av alt, sneglemannen godtar slettes ikke funnene mine. Med sorgtungt hjerte lytter han til min, iflge han, elendige geologiske ekspertise og rister p hodet. Ansiktet hans er mrklagt og linjene er dypere enn noen gang der han innstendig trygler meg om prve hans nye gammelmannsbriller. Kjpt p Clas Olsson for 10 kroner paret, og med en forsvinningstendens av de sjeldne. Pstr hardnakket at hans har klarere glass og kaller mine for noen duggete plastskiver fra kreftverdens helvete. Typisk mannfolk, alltid denne sabla skrsikkerheten, tenker jeg, men for en gangs skyld i historien nsker jeg den velkommen. P tide riste det tunge sneglehuset av ryggen. Med omtenksomme hender hjelper han meg lfte det ned. Sammen forsker vi legge alle delene p plass i btta. Sammen sker vi ordene og bildene av den felles virkeligheten vi har skapt. Sneglhuset var nok en karikatur, og sannelig - det var jo en vakker, bl sommerfugl jeg var ment  bli.


 

Privat huskeregel

"Du skal ikke klistre fine yeblikk

opp p veggene i tankene 

og forgylle dem med lengselen din.

Du skal kjre spettet

hardt inn under arrete hverdager

og vippe dem opp.

En etter en.

Det er derfor 

livet har deg p mannskapslista."

 

Kolbein Falkeid

 

Fargerik smerteferd p skjre vinger

Jeg omgir meg bevisst med farger. Fyller beholdningen min med nye tuber av akrylmaling i hp om skape noe p et lerret. Stikker innom Bundingen og kompletterer garnbeholdningen. Jeg leker meg med fotografiene mine, og fremelsker all den skjnnhet jeg kan finne i dem. Gjennom litt redigering, litt ekstra "saturation" forsterker jeg stemningen. P samme vis fargelegger jeg gjennom sprket, leker med ordene, tygger og smaker p dem, setter de sammen. De kan bli til et dikt, eller bare ei setning i det bl.. Og jeg kjenner fargene innhylle meg, jeg lar dem virke og lindre, lfte og forskjnne slik som bare de kan, og jeg registrerer at jeg suger de til meg overalt. Hvor enn jeg befinner meg har jeg dette fokuset. Sannsynligvis har jeg alltid hatt det, men det er ytterligere skjerpet, og med denne sansevarheten spiller det en strre rolle n enn noen gang fr. En vakker vinterhimmel kan f det til boble av skapertrang, av livsgnist. Samtidig som den spiller p de sorgtunge, melankolske strengene.

Uten lyset forsvinner fargene. Og lysets karakter pvirker fargenes uttrykk. Jeg er meg smertelig bevisst at lyset mitt skal slukkes om ikke s lenge. Og n som kroppen krangler mer og mer i de ulike bevegelser jeg begir meg ut p, blir jeg pminnet dette faktum til stadighet som gjennom brennende stt fra ei ondsinnet ildtang. Og sttene rammer vrst nr jeg koser meg mest, og etterlater en srhet i hjertet som ikke lar seg illustrere verken med ord eller farger... I de lyseste yeblikkene fortoner mrket seg enda svartere, enda mer svikefullt.. Fenomenet sender meg ut p sken. P sken etter finne andre kolrer, skjulte kilder med lovnader om at det tar ikke helt slutt. Uansett. At det finnes noe mer. Etterp. Jeg smatter p ordet "eternity".. h, for et vakkert ord. Det klinger av gudommelighet.. Ja, og s hres det bltt ut, tenker jeg, og minnes hvordan jeg og ssteren min pleide assosiere ved tillegge farger p ord og navn da vi var sm.

Alt har en mening og en hensikt. Og en gang, p den andre siden, vil jeg forst.

Der vil jeg finne fred og forsoning. Takk og lov.

h, jeg vil s gjerne tro det.

Inntil s skjer leser jeg bker om nr-dden-opplevelser. Historier fortalt av mennesker som mener de har vrt "p den andre siden" og har gjort erfaringer som har endret deres livsanskuelse for alltid. Eben Alexander. Jon Schau. Elisabeth Kbler-Ross. Og jeg sker ta inn s mangt og meget annet som kan gi nring til ei tro om at jeg har noe godt i vente, og som kan bekrefte at jeg ikke blir helt borte. Et budskap om at den organiske innpakningen skal d, mens min bevissthet, min sjel skal leve og virke videre. For jeg vil s inderlig gjerne vre med p fortsettelsen. Mammasjla mi vil s gjerne delta litt nr nye milepler skal forseres av mine kjre dtre. Jeg ber om f lov vre der bak i kulissene nr nye liv spirer under barmen. Ha en slags ndelig posisjon, en spirit som p et vis kan lindre, veilede, sttte og styrke nr livet byr p sine uunngelige snubletrder.

Jeg ber.

vre dmt til d p en slik seiglivet mte, er virkelig ikke noe trakte etter. Jeg frykter ikke dden, men herregud hvor jeg frykter alt som kan skje i forkant. Og mens jeg lepjer av grunnvannet i tilvrelsen, gjr jeg mitt beste for ikke g av hengslene nr bloggefrken Sophie Elise applauderes som forbilde for dagens unge med sine Restylanelepper, sitt fylte puppestell og pseudosamfunnsengasjement. S full av erfaring er jenta, at utdanning anses totalt overfldig i hennes ambisjoner som prestisjetung leder i arbeidslivet. Eller nr voksne borgere sker medflelse i det offentlige rom for sitt ubehag ved beskrive sin srbarhet, s ulykksalig hemmet og totalt utenfor komfortsonen med sin brukne arm. Og nr jeg leser om nybakte mdres streben etter bekle poden i merkeklr som holder tritt i venninnegjengen.

Vi srger p hver vrt vis, jeg og mannen. Jeg srger over alt jeg skal forlate, og hper at det ikke skal drye med smerter i det uendelige. Han gleder seg over hver dag han fr ha meg her hos seg, og forsker skyve sorgen foran seg. Jentene stryker kjrlig p mammaen sin til stadighet. Stilltiende, talende kjrtegn. Holde fast, holde fast..

Morgenstund har ingen gull i munn hos oss om dagen. Den dunker av smerte og angst som en gjentakende hydeskrekk, hvor svingen med fttene utenfor sengkanten oppleves som de siste stegene opp p den vindfulle, lumske, oksykenfattige toppen. "Rise and shine!" En kamp med tenners gnissel. Men jeg karrer meg opp. Vi nyter felles frokost. Holder rette fokus, selv her s fullstendig utestengt fra komfortsonen, ser hverandre inn i ynene. Er her. Er n. Hva som kommer rundt neste sving tr vi ikke tenke p.

Jeg blir sykere og sykere. Kjenner at jeg gradvis beveger meg mer og mer bort fra det som egentlig er meg, noe som fr meg til assossiere. Ser p meg selv som en larve, som inntulles mer og mer inn i trdene, inn i kokongen.

"What the caterpillar calls the end of the world,

the master calls a butterfly."

Dette er en kjent metafor, og jeg har tatt den til meg, klamrer meg til det vakre budskapet. N befinner jeg meg i kokongen p min vei mot transformasjonen. Jeg sker trst og finner det.

"Life is only a preparation for death. Death is only a passage to a new life. Upon dying, life has not been taken away, it is transformed. True life is beyond time and space in Eternity."

- Oliver Messiaen

Snn m det vre. I mellomtiden steller og smrer mannen p sin nyeste ervervelse. En vakker, fersk og klende tatovering, med mine initialer og smekkfull av vr private symbolikk. Sommerfuglvingene brer seg s nydelig og kraftfullt utover den lyse vinterhuden p hans venstre underarm.

Og med han videre i livet.

 

 

Som en "ailien" i vannflata...


Det er mulig at jeg p sett og vis en eller annen gang fr jeg dr kommer til venne meg til denne absurde tilvrelsen som kreftsyk, som utvalgt til sitte p sidelinja og vre tilskuer til andres aktive liv. Kanskje vil jeg til og med en dag klare se at sola skinner utenfor, over hvitkledde fjell, uten kjenne at flelsen av urettferdighet dirrer p innsida og skuffelsen over nok en tapt dag p planeten Jorden stikker i sjela. Men jeg vil aldri, aldri kunne identifisere meg med denne passive livsstilen, eller denne ulevelige posisjonen av vre gjenstand for andres medlidenhet. At andres yne flakker av usikkerhet og frykt i mte med meg og den pminnelsen jeg er p deres egen srbarhet. Jeg sliter med akseptere at det var slik livet mitt skulle bli, jeg raser mot urettferdigheten, og kjenner behovet for krangle og kverrulere s snart ordet "akseptasjon" dukker opp i forbindelse med temaet sykdom. Opptatt av ord og mening som jeg er til det uslitelige, finner jeg meg p sken etter nye begreper. Begreper som kan f lov henge ved hos meg. Jeg lander p at "forsoning" er bedre enn "akseptasjon".


Videre er jeg mer villig til snakke om " leve med" enn " kjempe". For jeg kjemper ikke. Jeg ble aldri invitert inn i noen kamp. Jeg fikk aldri utdelt noen spillekort som skulle kunne generere et st-p-guts mot han Gammel-Erik sjl, Goliat eller hva vi kan personifisere denne helvetes sykdommen med. Nei, jeg ble fratatt hpet om ei fremtid med noen enkle setninger, med nske om lykke til og oppfordring om " gjre det beste ut av det". Alle kan vi bli pkjrt av bussen i morgen, grip dagen. Litt satt p spissen. S jeg kledte lua p hodet, tok mannen i handa og dro hjem og tilbake til livet vrt. Eller rettere sagt det som hadde vrt livet vrt. De utfordringene som n ventet, og de kapitlene som n skulle skrives, eide vi ingen repertoar for hndtere. Ingen oppskrift, ingen hndbok, ingen erfaring. Ingen definerte rdgivere. Etter hvert lrte vi at Kreftforeningen hadde omorganisert sitt tilbud. Borte var lavterkseltilbudet i egne lokaler i sentrum, hvor du kunne komme innom, spontant eller avtalt, og mte erfarne, kompetente fagfolk for en prat. Tilbake sto Vardesenteret med ett enkelt allrom inne p hospitalet, med sitt tilbud av velmenende "frivillige" i good American style og duften av nystekte vafler.


De som har fulgt bloggen min vet hva vi gjorde etter denne vanvittige beskjeden. Som av en materialisering av Mrta Lousies engleskare, ble vi omsluttet av "kjrlighetsenergi" fra familie og venner, vi hostet opp alt vi hadde av positive flelser, fokuserte p kjrligheten vi har til hverandre og grep dagene, en etter en, og forskte fylle dem med gode opplevelser. Vi flettet hender, utvekslet tanker og kjrtegn, laget vidunderlige mltider og samlet flokken s ofte som mulig.

Det har gtt over et r. Vi holder koken, lever med, men kjemper ikke. Bevisstheten om at dette ikke er en kamp som kan vinnes eller tapes ut i fra individets styrke og ferdigheter har vi erkjent for lenge siden. Hvem har ikke sett overskrifter som "han tapte kampen mot kreften", og lignende. Slike vendinger vekker begrepspolitiet i meg. P nytt fr jeg lyst kverrulere. Ingen, ingen i hele verden kan ansvarliggjres for den skadende utviklingen de muterende cellene i en kropp representerer. Det er ren og skjr forbannet uflaks. Punktum.


Selv om vi hrer om kreft daglig i media og ellers, er det forunderlig hvilken effekt dette ordet fortsatt har p mennesker, sammenliknet med andre diagnoser. Selve ordet "kreft" skaper en enorm frykt hos folk, og nyheten om at noen er rammet ser ut til ha en sregen sensasjonsverdi i sosiale settinger. Det kjenne til slike omstendigheter i andres liv kan utrolig nok betjene som verdigfull kunnskap ty til nr man trenger noe skape konversasjon om, eller ha noe interessant komme med. Jeg har opplevd bli omtalt som "venninne" i sosiale lag jeg selv ikke er inkludert i, av mennesker jeg ikke kjenner, hvor informasjonsbanken var overraskende rik og dramatisk. Selv p dansegulvet mellom to ukjente har jeg betjent som inngangsport til samtale. "ja, du jobber sammen med datteren til hun som er s syyk..!"


Dette fenomenet slutter ikke forundre meg, og det setter i gang mange slags refleksjoner. Det er som nr du kaster steinen uti vannet og den treffer vannflaten. De innerste ringene er i kontakt med steinen, kjenner dens form og omslutter den med kjrlig berring. Verre er det jo lenger ut i fra ringenes sentrum du beveger deg. Konturene av formen og speilingen av steinen som det opprinnelige utgangspunktet blir uklar. Det er vel i lys av denne metaforen jeg lettest kan forst min egen opplevelse av vre en "ailien" i samfunnet, nr jeg fr referert perifere menneskers omtale om meg og min situasjon. Og kanskje var nsket om motvirke noe av dette i sin tid litt av motivasjonen bak denne bloggen..?


"Consciously or not, we are all on a quest for answers, trying to learn the lessons of life. We grapple with fear and guilt. We search for meaning, love, and power. We try to understand fear, loss, and time. We seek to discover who we are and how we can become truly happy."

   - Elisabeth Kbler-Ross





 

Bonusadvent med kjrlighetsenergi og verdighet p nskelista..

Fingrene mine hviler s velpleide over tastaturet. Negllakken fra to dager tilbake er like hel og fin, uberrt av rffe hverdagsaktiviteter som snmking, husvask, og herjing p SATS. Selv n i desember, rets travleste mned for de fleste familiemdre, sklir jeg rundt i min absurde hverdag ikledd antrekk valgt etter humret, i min nymalte stue som til en hver tid tilstebes inneha en atmosfre og farger som lfter og gir av estetikk og god stemning. Holde fokus. Vre i nuet. Prissette det gode. Omfavne hver en minste lille stenk av dette nyoppdagede fenomenet,- "kjrlighetsenergi". Lenger ned p handleddet mitt begynner ermet av det nyeste, lekreste plagget mitt. En nydelig gr Nancykofte, strikket til meg med utspring fra det samme nevnte underverket. Med flittige hender og lysende giverglede har min venninne hatt dette hndarbeidet med seg i fanget overalt den siste mneden og n henger den s fint p mine skuldre og varmer kroppen, men aller, aller mest av alt omfavner den meg med styrke og mhet langt og dypt inn i det vi kaller hjertet.



Det er adventstid. Vel tre og et halvt r er gtt siden tidsregningen for livet mitt tok ei helomvending ingen kunne forutsett. Psken 2012 var jeg sikker i min sak. Jeg ville bare d. Jeg var sterkt preget av ettervirkningene av flere operasjoner, komplikasjoner og utallige fasterunder p hospitalet, og det finne fred og lindring sto for meg som selveste Nirvana. Himmelriket. Jeg gjentok gang p gang, og mente det, da som n, at "den som har elsket lenge, har ikke levd forgjeves." P samme vis som havet trer p stranda, mrkla min fortvilelse, min frykt og mtet med helsevesenet all utsikt til det vakre med tilvrelsen. "N er det bare styggedom igjen", alt det som er underbart og "juicy" her i livet er overskygget, tilgriset.." Jeg var utarmet av alle nedturene og ville bare fordufte kjapt, slik at folk kunne huske meg snn som jeg var frem til sykdommen kom og forurenset alt. Men jeg klarte det likevel. Jeg jobbet meg tilbake til livsglede, til full stilling, til et aktivt og meningsfylt liv. Til et hp om ei fremtid. Takket vre en masse, masse kjrlighet. Og en god "dsj" mlrettet mental styrketrening.

Adventsstjerna lyser svr og rd i stuevinduet vrt. I gr tente vi fire adventslys. Et r har gtt siden jeg p nytt ble sltt i bakken med uventa nyheter. Yogatimen mandag den 8. desember 2014 som ble legekonsultasjon i stedet, med ddsdom og sjokk. Atter bare styggedom. Nok en gang ?ingen vits?. Bit for bit har jeg pakket ned livet mitt dette ret. Bit for bit har jeg gjort mange vidunderlige, sjelsettende, skremmende og srdeles lrerike erfaringer. Som mirakler har det dukket opp noen relasjoner som berrer og verdsettes som gull. Men strst av alt er den erkjennelsen som vi, jeg og mine nrmeste, p vr ferd med mentalt flettede hender, nrmest som i en pakt, under Sri Lankas palmer, p hytta, gjennom Storgata, i "Bukta", p "Coopen", overalt, har med oss.. Kun kjrligheten kan omforme noe av dette til vakkert. Bare i kraft av dette store, tidvis klisjmisbrukte ordet, men i sin rene form, kan vi skape musikk ut av denne sorgtunge, truende situasjonen. Det har vrt fokuset, vr private lille alkymi. Med bevisst "strutsing", nok en sjlkomponert intervensjon, kort forklart det stikke hodet i sanden og oppmerksomt nyte nuet, har vi evnet skape en overlevelsesmanver som har fungert. Som har hjulpet oss til holde fast ved hvem vi er og det vi tror p, selv i en hverdag uten fremtid, uten hp.

Det er s mange ting jeg s gjerne skulle gjort. Uten de strste kvaler kan jeg forsone meg med tapet av studieplanene, reisene, hytteforbedringsprosjektene.. Men det er vrre med de sm, lett gjennomfrbare drmmene jeg hadde som det aldri vil bli noe av. Slik som teltturen jeg og mannen skulle oppleve. En hel uke i det fri, primitivt, langt fra folk, ved en innsj, total tilstedevrelse og overlevelse i vakker natur med de enkleste midler. Med alt det fine vi kunne fylle inn i dager s vidunderlig uforstyrret av den oppkavede verden vi lever i. Den ble "bare med praten" som vi sier her nord. I stedet camper vi i vr vaklende "livslavvo", tuftet p den lnte tiden og den gnisten vi har igjen. Som en grimase til det som truer bor vi inni denne lavvoen, og forsker etter beste evne holde den rak mot vinden. Som nr fangsten uteblir p fisketuren og truer tilvrelsen, slik er det n nr nye symptomer melder seg. En av bardunene i lavvoen blir slakk, og vi m stramme den til ved hjelp av de midler vi har. Med samme overbevisning som noen kan ha om at alternative vidundermidler av alger fra helsekostbutikken kan bremse sykdomsutvikling, pser vi p s godt vi kan med det vi har,- noen gode flelser, hyggelige opplevelser, godgjrende protonstrler og ekstra smertestillende. Litt "strutsing", og bardunene strammes. Lavvooen vr str i rett, trygg vinkel igjen. En stakket stund.

To hjemmelagede julekalendre henger foran vinduene. Den rlige til jentene og en annen med pakker i hulter til bulter, med sirlig kalligrafert poesi p grpapir. I r har ogs mor og far i huset denne spenningen. Lftes opp det som lftes kan.Jeg tenker at noe har skjedd p veien. Fra ha vrt i ingen-vits-universet er jeg n der at jeg suger til meg hver ei god stund og gleder meg inderlig over hvert et yeblikk jeg lever, hvert et moment hvor jeg kjenner meg berrt. Til tross for nye hylende smerter som roper om skrekk rundt neste sving, kjenner jeg en krystallklar bevissthet om at hvert et levende yeblikk er en sann gave. Men det er et vanvittig skjrt prosjekt. Og det m bare for alt i verden ikke bli ruskevr eller storm inne i denne lavvoen.

Livet er blitt bittelite og navlebeskuende. Nyheter om krigen i Syria og skred p Svalbard skaker oss. Men de utfordringene vi str i er sannerlig mer enn nok hamle opp med, og steben etter oppleve verdighet i det ulevelige tar fokus. P samme tid som at livet i sin skjnnhet prises og dyrkes, fremtvinger ogs tanken p dden seg. Dden er blitt et hverdagstema her inne i lavvoen, p linje med julegavensker og vrforhold. Og mens jeg er opptatt av at ikke livet, men min dd, ikke skal forlenges, skler Tromss befolkning rundt omkring i hye glass p rets julebord, i nye kjoler og med hye hler som jeg bare kan fantasere om. Og for all del, jeg skal og kan ogs nyte her p yttersiden av verden! S velmenende som bare det, anbefales jeg nyte god vin, ta all den smertestillende og lykkefremmende medisin jeg mtte nske, gjerne ogs ta meg en ryk, av mine kjre leger. "Det er jo ingenting spare p." Og jeg tar lyttende imot budskapet, vel vitende om at det er i sagt i beste mening. Samtidig kjenner jeg at verdighetsmuskelen fr en overstrekk. Flelsen av vre kondemnert vare, kastet p dungen, er ufravikelig og vond som et nlestikk.

En vakker torsdag morgen, tidlig i hst banket det p dra, og inn i lavvoen skled min kjre lege Dr Vrhilset, som har hatt permisjon en tid. Uanmeldt, spontant, med minstebnet p armen, og helt utenfor all prosedyre. Jeg sto i dusjen, stua var endevendt pga maleprosjekt, jeg var knapt pkledt og reaksjonen meldte seg automatisk med noe lettere irritasjon. "Helt utenfor boka, snn gjr man jo ikkje..." Besinnelsen kom like kjapt som jeg fikk p meg fillene og pflgende refleksjon likes. Der satt han alts, i mitt rotete kjkken, kreftlegen, som en annen kompis eller nabo, med en litt snrrete guttunge p fanget og spiste fruktsalat og drakk kaffe, mens vi snakket om alt fra ferieopplevelser til vondter, oppussingstips, helsepolitikk og medikamentbivirkninger.. En hyggelig, naturlig og nr liten formiddagsstund, som etterlot seg erkjennelsen av at vi alle er medmennesker, alle er vi i samme bt. Det er bare s forbannet tilfeldig og urettferdig at det ble nettopp jeg som ble syk, eller at det var vr lavvoo som ble rammet og ikke lot seg pusse opp. Da han syklet opp bakken tenkte jeg at den mannen har skjnt noe. Tenk om hele helsevesenet kunne vrt grunnlagt p denne sannheten! Om alle hvitkledde, alle fagfolk hadde denne vissheten godt plassert fremst i pannebrasken til enhver tid i mte med pasientene. "Dette kunne like godt ha vrt meg!". Hvilken herlig nd av ydmykhet og lekeverd vi ville blitt mtt med nr vi var syke og srbare og trengte profesjonelle tjenester!

Dr Vrhilsets lille visitt er gtt inn i minneboka, i banken for opplevelser. Som en ny penbaring fremstr n det oppleve som likestilt med erfare noe som berrer. Og jeg tar med meg hans forsiktige lovnader om at han vil "passe p meg" s godt han kan. I slike yeblikk kan det sl meg at jeg sitter og klager som en bavian midt i bananklasen, her jeg bres oppe av s mange velmenende, hjertegode mennesker som ubetinget gir av seg selv.



James Bonds siste "Spectre" var for meg ingen opplevelse. Filmen, med sine hundrevis av actionhendelser opp hverandre, ble et fantastisk eksempel p at fravr av berring gir ingenting annet enn tomhet tilbake. Ingen dybde, ingen substans. Jeg og mannen har i ettertid hatt vansker med gjengi for hverandre hva filmen handlet om. P slutten ser du Mr 007 vandre alene videre, etter ha beseiret alle skurkene, inkludert sin hevngale fosterbror fra barndommen, og tatt farvel med en vakker kvinne, den nyeste smaken av kjrlighet. Uovervinnerlig som alltid. Alt i kjent stil. Og det slr meg at ytre mestring ikke ndvenigvis avspeiler indre trivsel.

S klarte jeg skvise ut noe av den suppa, likevel.

Jula glimrer med sitt nrvr. Bonusjula, som ingen av oss trodde jeg skulle oppleve. Nytt kunstig tre er p plass i r, til tross for protester fra den yngste. Karameller, baileyskuler, kakemenn og valnttbrd er laget som tradisjonen fordrer, og forventinger om koselige familiestunder er plantet i hjertene vre. Jentene er blitt voksne. Men den unge, vakre skjrheten lyser ut av ynene deres. Med mammablikket observerer jeg den tilsynelatende lettheten som preger deres glede over forberede julen, samtidig som jeg undrer p hvor de gjr av den. Frykten for det som skal komme, angsten som knyttes til at dette er den siste vi fr sammen. Imens gjr vi det som vi vet funker. Fletter hendene mentalt sammen, "strutser" s deilig videre i all den kjrlighetsenergien vi kan romme, og lar oss berre av hverandre. Og ja, denne jula vil bli en opplevelse. Den vil berre oss fra ende til annen.



Seig Candy-krig, Cyberflukt og lindrestrler i den harde virkelighet.

Seige "Sure ftter" etser p tunga mi s det tyter ut av rene mine. Jeg slafser nesten demonstrativt hyt, fingerene tapper lett over iphone skjermen, mens jeg gltter over skulderen p mannen min der han sitter i en rdbrun lenestol i skinnetterligning fra 90-tallet. I stedet for godteri i munnen, har han det p sin mobil-skjerm. De grove, kantete fingrene hans leker over tastaturet, ansiktet hans utstrler dyp konsentrasjon der han sannsynligvis streber etter sprenge (crushe) de plagsomme rde og lilla sukkertyene. "Yes!" - et fornyd utrop uttrykkes hviskende og jeg skjnner at han er over p neste brett i sin Candy Crush-verden. Selv reiser jeg jorda rundt inne p Instagram. Som @arcticnina flger jeg fotografer fra alle klodens hjrner. Jeg fr et gltt inn i svartsvpt kvinnefellesskap i en Iransk landsby, en smak av majestetiske fjell i Alaska, litt hvit interirlykke i norsk, landlig idyll, fr jeg tillater meg ta inn de kulissene jeg faktisk befinner meg i.

Venterommet p poliklinikken for UNNs kreftrammede pasienter befinner seg godt og vel fem fot under torva. Som i en vindusls bunkers er lufta stinn og stillestende, atmosfren gr og upersonlig som en stumfilm fra st-Tyskland p 80-tallet. Reklame med XXLs siste uslelige priser, tilbud fra Skeidar og Plantasjen ligger slengt p bordene, blandet med diverse sjemaer og ukeblader hvor nyeste dato er av 2010. Jeg er ingen konom, alt for emosjonellt sammenskrudd til slikt, s i stedet sender jeg med tanken nok en trassig langfinger til det ekstravagante, nye sykehotellet som eregerer oppi bakken. Stemningen i rommet er forskt pyntet p i form av falmede bilder tatt fra en eller annen utrangert kunstkalender, rammet inn og hengt hyt opp p veggen som sm forsyrrende elementer i alt det smaklse. Hele atmosfren formelig suger ut alle farger, all den vitale gld du enn mtte ha med deg p innsida fra ditt levende liv utenfor disse veggene.

Jeg tyler lysten til reise meg og rydde p bordene, kaste reklame og brukte kopper. Stagger bevisst forestillingen om fotokunsten som jeg ser for meg kunne tatt seg ut her inne. Har jo skjnt det etter hvert. Min aktive rolle p hospitalet er over, jeg befinner meg p den andre siden. Jeg er pasient. Kroppen min passer jo p at jeg ikke skal glemme det. Hele tiden.

Vi er solbrune og fine her vi sitter og venter. Ser ut som et sunt og friskt par som nettopp har vrt p ferie. Sandaler p fttene, mine med oransjerde negler, som samme morgen vandret p beste strutsevis rundt i vrt lille private Paradis i Malangen. Opplevelsen av den kontrasten vi n kjenner p er til ta og fle p, nrmest som en fysisk, materialisert tredjeperson midt i blant oss. Hytteidyllen har nok en gang pakket oss inn, lftet oss opp, helet gjengangssr og bringt frem det beste i oss. Jentene har srget for gnistrende energi, kjappe reprikker, befriende latter og vidundelig frittalende, feminin galskap.

Vi har snekret, malt, fotografert, hatt besk, solet oss og spilt Spar-dame til trusler om arvelshet og gjesteseng i uteboden har haglet. Og hanen i flokken tilpasser seg som en kamelon i en pose med Non-stop. "Pappa, kan du ikkje legge vkk den mobilen!? Det litt irriteranes at den oasen vi har her, ikkje e bra nok for d!!!"





Velsignede, herlige, normale livet! Men det kjennes ikke like fargerikt og sosialt nederst i den posen med lakris og Sure Ftter som vi n befinner oss i. Tilpasser oss det ogs. Men det koster. Og det splitter. Smerte er en ensom, subjektiv opplevelse. All verdens empati, all verdens mangfoldige vokabular, mangerige studier, ingenting, kan muliggjre en delt opplevelse eller forstelse av den. Smerte rammer psyken p en mte som ingen er i stand til forutse eller bestemme seg for hvordan en vil takle. Den bringer frem det desperate, det hjelpelse, det mrke og det destruktive i et menneske. Og den pner opp for s mange ulike, vanvittige sprsml at hadde de vrt sukkerty, ville du ftt hull i tennene bare ved stikke nesen nedi posen.

Du vil bare vekk. Du vil bare slippe. Og du spr hvorfor. Hva galt har jeg gjort? Hvorfor meg? Har jeg vrt et drlig menneske? Egosistisk? Forfengelig? Jeg er drlig vare, jeg er verdils. Jeg er utvalgt til tape p livets lykkehjul. Og snn kan fysisk smerte skape et psykisk smertehelvete som ikke er til bre. Krydrer du det hele med litt kvalme, uggen sykdomsflelse og bekymring for de du elsker, er det uutholdelige marerittet komplett. Og alt du vil er slippe.Og ja, i noen tilfeller mener jeg at en br f lov til nettopp det. slippe p en verdig, selvbestemt mte.

Samtidig vet du og jeg og alle andre i dette landet vrt at vi trakk vinnerloddet da vi ble fdt her i Norge. Som friske har vi muligheten til fyse gjennom livet som selvopptatte lykkejegere med fokus p velformede yenbryn og livvidder, hvor vi kan applaudere podens suksesser p skolebenken, samle designmbler til kosekroken, samtidig som vi vedlikeholder og gjdsler den hjernebedvende gullrosa som stikker ut av kaviarrosa vi sitter p. Er vi riktig heldige kan vi ha det behagelig hele tiden. Avhengig av hvor godt vi dyrker gullrosas blomstring der bak, kan vi forske stenge all lidelse ute.

Det gr bare ikke i lengden. For den tffe virkelighet banker ogs p vr dr, og tvinger oss til vkne, koste konfettien fra siste festen av skuldrene og re opp noen ekstra senger, dekke p til noen flere.. Flyktningekrisen i Europa ryster oss langt inn i hjerterota. Synet av en liten syrisk gutt, skyllet i land p ei strand p den tyrkiske siden av middelhavet vekker engasjement. Vi fr et ansikt p den desperasjon, frykt og lidelse som tusenvis av mennesker opplever her og n. Hjelpebehovet er enormt, den politiske debatten gr varm, og handlekraft vkner heldigvis hos mange.

Man kan undres,- hva er et liv verdt? En halvtimes nyhetssending kan gi inntrykk av at svaret p det sprsmlet varierer enormt alt etter som hvor du befinner deg i verden. Jeg er s takknemlig for at jeg ikke er fdt i India og risikerer bli massevoldtatt for mine brdres synder. Eller for at jeg ikke bor i et IS-kontrollert omrde, med fare for bli halshugget for skitt og ingenting. Verden er full av urettferdighet. Jeg grter og srger over alt jeg har mistet som flge av denne grusomme sykdommen det ene yeblikket, og gledes over alt det gode jeg har og har hatt i livet mitt, i det neste. Folk har gre liv ogs her i lykkelandet Norge,- syke barn, drlig konomi, rusproblemer, psykiske lidelser, ensomhet.. Jeg tenker at livet er s skjrt som et edderkoppnett i vinduskarmen. Jeg tror at vi alle trenger vkne, nappe gullrosa ut av toern, innse at vi har tusenvis av grunner til elske livet vrt, for s rette ryggen, g ut i verden og vre en som gir og ser, og ikke en som streber etter bli sett.

S ble jeg ferdig bestlt, kvalm og like energistruttende som overkokt spagetti denne gangen ogs. Gullrosa der bak kjennes krympa til kvisestrrelse, men det er godt vre hjemme i min egen stue, der Stasiregimet synes avlegs og de omstrdde glansbladene av gammel dato heter "Historie". Parkert i sofaen flykter jeg tilbake til mitt lille gadget-vindu igjen. Sker litt munterhet i Truls Svensens crazy galleri p IG. Flirer litt med han i hans humoristiske selfiesnutter, s befriende rike p selvironi. Tar ei Salt Sild, slafser like hyt som jeg antar Truls ville gjort, fr jeg svitsjer over til et blondt, duckface som jeg flger for le, stygt si det; av, der hun fullstendig blottet for selvinnsikt tror hun beriker verden med sine latterlige oppfordringer til leve livet. Men underholdningsverdien er upklagelig nr hun himler med ynene og gauker p ekstremtrndersk:

"E s gli ferdi med trening! Herregud, den va bare praaaiseless, det e s hrlig! Og e det helg? Jaa, det e helg, og no skal den bare nyyytes! God hlg!"

Gud, gi meg styrke!



Takk og lov - "rdtallspest" infiserer ikke kjrlighet

Jeg kjrer skotuppene s hardt jeg makter inn i den stupbratte fjellsiden. Svetten siler nedover nakken, mens jeg klorer fingrene febrilsk fast i det fem cm tykke laget av trr puddersn som dekker den harde, glatte skaren under. Kulden biter i ansiktet, vinden hyler i de tette rene mine og musklene str i helspenn. Likevel vet jeg at jeg har mer g p. Jeg stoler p den sterke, smidige kroppen min. Den har trofast bret meg gjennom tffe tak fr. M bare ikke se ned. Holde fokus. Strekke all kraft og oppmerksomhet oppover. Og for alt i verden ikke se ned! Ned betyr avgrunnen, et vanvittig stup ned i en grusom dd. Jeg vet at et blikk over skulderen i lpet av et lynglimt vil kunne okkupere min mentale styrke, og gi tyngdekraften sjansen til sette klrne i meg. Sluke meg.

"Nina? Hssch, hssch.. Du drmmer.. e her. Passe p d.."En lang, varm arm kommer susende gjennom lufta, inn i sidesynet mitt, omfavner meg og drar meg ut av drmmen. Den henter meg fra den svikefulle hyden og sender meg p kjrlig vis direkte til den tryggeste og fineste plassen jeg kjenner i hele verden.Det er tredje gangen p en uke at denne samme maren herjer med meg. Ikke like omgivelser hver gang, men alltid svimlende hyde og ustabilt underlag.Den trtte stemmen hans i mrket igjen,- "Ka drmte du?"

"At nesten ble slukt av haikjeften igjen", svarer jeg kontant. Vi har en felles forstelse av hva det betyr. bli innlagt p UNN.

Det er grytidlig p morgenen. Sola skinner og krkene herjer utenfor soveromsvinduet. Den myke senga og min elskedes favntak er det deiligste sted vkne i. Men min virkelighet er ikke mindre skremmende enn drmmen jeg nettopp befant meg i. Den salige smertelindringen fra kvelden fr har mistet sin effekt. Jeg har vondt, uansett hvilken stilling jeg ligger i. Som den visuelle sjel jeg er, ser jeg meg selv for meg som et langskanket insekt, nesten skvist under en enorm stvel. Angsten melder sin ankomst, eter seg innover sjela, mens jeg finner frem en ny pille for det som er ille. Forsker lete frem fokuset igjen. Morgentrimmen, den mentale styrketreningen er i gang. Og p samme vis som da jeg i drmmen konsentrerte meg om toppen, fokuserer jeg n p den balsamerende lyden av pusten jeg hrer treffe meg i bakhodet. Beroligende, vibrerende ndedrag, som det ubrutte suset av blger som skyller innover stranda. Jeg minnes ordene hans fra den tunge dagen fr, hans sorgfulle, innlevende stemme,- "Kjrestn min, om det ikkje hadde vrt for ongan.. skulle helst ha dratt sammen med d.." S absurd. Vi skal skilles, og vi veksler mellom klamre oss, srge, glede oss over det vi har sammen i nuet og mimre om alskens opplevelser vi har delt fra tidenes morgen. Hver ei lykkestund, hvert et hjertebankende moment, vi evner skape i denne skvisede tilvrelsen vr er iblandet et stenk av sorg. Livet vrt oppleves n s bittelite, s skilt fra den aktive verdenen der alt er i konstant endring og bevegelse. Det er som om vi krummer ryggene vre ffengt mot den herjende stormen og panisk skjermer den svake flammen p den siste stakkars fyrstikken mellom hendene vre.

Insektsskrotten min fyer seg etter hvert med en slags ro inn i spoon-stillingen mot kroppen hans. Den varme armkroken passer s perfekt. Synet av den grove, vakre mannfolkneven som omslutter min i det myke lyset som siver inn fra glippen i gardinen, fr fotoblikket mitt til pulsere. Da skyller den innover meg. Denne brusende, kilende blgen av lyse flelser. Den fr hjertet mitt til svulme. Nye bilder strmmer p for mitt indre ye. Ansikter, yeblikk, opplevelser, blaffer opp i bevisstheten. Midt i all denne ufattelige sorgen, denne ulevelige virkeligheten som har tatt kontroll over livet mitt, er det ogs s uendelig mye som er godt.Bjrn Eidsvgs strofer har ftt manifestere seg med hele sin kraftfulle dybde inn i min kamp for holde ut. Jeg lever i dette budskapet. Det gir nring til kunne kjenne glede i denne ufattelige hverdagen.

"Eg ser du er trtt, men eg kan ikkje g alle skritt for deg.

Du m g de sjl, men eg vil g de med deg, eg vil g de med deg.

Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle trene for deg.

Du m grina dei sjl, men eg vil grina med deg.."

Jeg har blitt bret gjennom disse avsindige mnedene av all den uforutsette og uendelige godheten, all den kjrlighetenergien som kan siles ut av et sosialt nettverk. Som str av ulike krydderarter har jeg blitt dynket med mine ulike relasjoners former for "giving". Jeg har ftt nyte utallige middagsinvitasjoner. Blitt klemmet og bedt for, velsignet og healet. Ftt hyppige besk. Blitt henta, gtt eller kjrt tur med p de svarteste dagene, av nre venninner som tler grte, le og vre i smerten min. Alltid bare noen tastetrykk unna. Rause, kloke, sterke damer. SMSer, Fb-meldinger og "snapper" proppfulle av omtanke og tilbud har haglet inn fra fjern og nr, fra relasjoner fra nye og tidligere r. Noen vil gjerne vaske huset mitt. Andre sender et dikt. Jeg har ftt de utroligste gaver. Romantiske kopper og skler til hytta. Smykker. Utskt massasjeolje. Bker. Blomster. Ei nydelig bestemor, tusenkunstner og interirarkitekt fra den fargerike huskjpstiden p 90-tallet, dukker opp etter 16 r, med hjemmestrikket jakke og lue full av hjertelig symbolikk. Kollegaer klasker til med en geners sommergave av dimensjoner. Nrmeste familie vet ikke hva godt de skal gjre. De fleste gir av seg selv bare ved sitt blotte nrvr.

Jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg fikk lre kjenne gode, kloke Marit Ulriksen i de siste 6 mnedene av hennes liv. www.idesykehjrnet.blogspot.no Hun lrte meg mye. Jeg er ydmyk og glad for alle de uventa, dype vennskapene jeg har ftt utvikle disse tffe tre siste rene, med flere vidunderlige, sammensatte mennesker. Personer som jeg opplever ha intellektuelt stimulerende samtaler med, om eksistensielle og trivielle tema. Om de tilhrer den skalte "fiffen", har et "prikkete" rulleblad eller er flyktning fra Rwanda er uvesentlig. Jeg priser alle hyere makter for at jeg fikk vre tilstede som levende, sterk mamma da min datter gjennomgikk en omfattende, - og takk og lov; vellykket, ryggoperasjon i fjor sommer. Jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve se min niese bli mor til en velskapt gutt. Jeg er takknemlig for at jeg fikk vre med p mine overveldende dyreelskende dtres massive redningsaksjoner av fire hunder, fem kattunger og to kaniner i lpet av de siste 5 mnedene. Jeg er s intenst glad i, og takknemlig for dtrene mine, at jeg ikke kan utbrodere mer uten at tastaturet flyter over av trer.

Jeg takker for hver kveld jeg legger meg i min egen seng og kysses god natt. Jeg priser hver eneste jvlige, smertebesatte, tungstarta morgen jeg inviteres til frokost av min kjre mann. Jeg nyter intenst hver en stund vi er samlet som familie.


Noen fagfolk gjr en forskjell. Jeg har en fastlege som skulle vrt klonet. Som arvtager etter hun som sviktet s fatalt, hadde han et tft utgangspunkt da jeg dukket opp som en vingeklipt spurv p kontoret hans i 2012. Men Dr. Kyrre overbeviste ved frste hndtrykk. S meg rett inn i "kvitauet", utstrlte trygghet og faglig klokskap. Tilgjengelig, medmenneskelig og aldri stressa. En lege med det man kan kalle personlig kompetanse. Og Gud skal vite at det er ikke god fisk alt som svmmer i havet. Og s er det jo rare, "hyspente" Dr. Vrhilset da, med sin klnete, forunderlige kommunikasjonsform. Han kaller mine barn for "avkommet", sin kone for "kvinnen", meg for "hedersdame" i journalnotatene, og tar avstand fra tull som sosiale medier og mobiltelefon. Han fr stor cred for strekke seg prisverdig langt i sine snublete, velmenende, intervensjoner for hjelpe den uhelbredelige pasienten sin. Og det i et system som ikke ndvendigvis bermmer fleksibilitet og individuelle tilbud utenfor boksen og budsjettet.

Jeg kunne nevnt flere gode, dedikerte helsearbeidere som jeg har mtt p den tornete veien i rollen som pasient. Fellesnevneren hos alle disse menneskene som gir noe ekstra er at deres intervensjoner er tuftet p en subjektiv medmenneskelighet. Deres omtanke og bidrag for hjelpe er i stor grad drevet av et personlig engasjement. De nres av det vi kaller for empati og nestekjrlighet, fremfor et kvalitetssikret, sammensatt tilbud i regi av et helsefaglig system eller politiske fringer i velferdsstaten Norge. Den verdistyrte menneskevennlige nden i helsevesenet kveles gradvis under grepet av de hrete, langfingrete, vampyrlignende hendene til profitthulken og alle hans apostler. Mens det holdes lokalt ting p hospitalets "Festnung D7", hvor hovedengasjementet er sentrert inn i kampen mot "rdtallspesten", blir pasienter transformert fra mennesker til begreper, diagnoser og koder. Denne faen av en nd blser kulde inn i alle korridorer, sniker seg rundt hjrnene og inn i de fagbankende hjerter. Den soper med seg ingredienser som arbeidsglede, engasjement, st-p-guts og optimistiske fremtidsvisjoner.

Den sttte og hjelp jeg og min familie har mottatt fra helseapparatet etter, ja, jeg sier det som det er, - ddsdommen, er i stor grad takket vre den beskrevne sjldrevne omtanke fra enkeltpersoner i systemet. Og selvflgelig et resultat av egne ressurser til identifisere og uttrykke behov. Null kriseteam eller tverrfaglig sttteapparat sto klart. Skal det vre snn? Hvor blir det av den kompetansen som hstes av erfaring? Jeg vet da inderlig godt at vi ikke er den frste og eneste familien som rammes av en slik krise. Hvordan kan de med beslutningsmakt sove godt om natten etter ha gjort Kreftforeningens tilbud anorektisk og ikke erstattet noe brekraftig p menyen? Shit, jeg skulle ikke innom dette n. Men temaet rir meg 24/7 og jeg har neppe ferdigknadd det enn.

Tross alt sitter jeg igjen med styrket tro p det gode i folk. P kraften som ligger i nestekjrlighet. Venner. Og for all del i de nre relasjoner. Verden er blitt kaldere, og jeg er bekymret for de neste generasjoner som skal overleve i et stadig mer kynisk og profittstyrt helsevesen. S for all del ta vare p de nrmeste! Jeg applauderer Fugelli, og oppfordrer alle om favne godt om flokken sin.

Det er sommer. Det skal nytes og vi fr det overraskende godt til. Vi har fine dager p den hyt elskede hytta vr. Sol, markblomster, ro, litt flikking og god mat. En varm soldag n i juli satte vi oss i bilen, jeg og mannen, med retning Villakullaen. Vi hadde vrt innom haikjeften og var nedtrykte, forpjuska og snderknuste langt inn i sjla. Margspiste av angst. Slitne. Det ble en taus kjretur. Frst etter ha latt oss omfavne av den lyse hytteatmosfren, litt tapas og et glass hvitt, begynte det livne litt til p innsiden, og min manns yne s bebodde ut igjen. Avmakten som l i lufta fremkalte et behov for gi ham noe, et lft, et form for hp, s jeg sa:

" kommer til vre der uansett. Vil penbare m som en bl engel gjennom soveromstaket. I samme blfarge som den nyeste ulljakken min. Og med nasty blondeunderty. Hofteholdere..."

Et lekent, muntert lys tennes i de plagede ynene hans, idet han svarer,-

" glde m te synet." Lunt, talende, inviterende blikk. Skjevt smil. "Men trur du vil bli utvist. Der oppe fra.."

"Mmm.. Shit, tar sjansen!", svarer jeg. Og s er vi pkobla igjen. Med tilgang til banken med de gode, lysere flelsene. Jeg takker stilltiende for velsignet frekk, alvorstynget galgenhumor, og jeg vet hva jeg mest av alt er takknemlig for. For den vidunderlige gaven som ligger i det ha elsket og blitt elsket.


S sant, s sant.. Takk Edel.



Om "bitchblikk" og grr p selvet

"Pinseria" har for lengst roet seg. Vren glir snedig og elegant over i sommer. Det har gtt lang tid siden sist jeg lot tankene fly over disse tastene. Grnne knopper har sprunget ut som myndig kledning p trrne. Bunaden har vrt p, flaggene fremme og kablene av hundebsj tyter frem i veikanten mellom freidige primula og engsoleie. Jeg og mannen har beskt Romerriket en snartur og midterste prinsessa i huset har overlevd russetida. Vi har ropt hurra, applaudert til gledesspredende korpsmusikk og min nieses mage er blitt rund, struttende stram og vidunderlig diger. Det spirer i alle former. Nr jeg har mine vkne briller p, er det formelig som om jeg befinner meg i min egen togvogn der alt og alle suser forbi i et raskere gir, mens jeg lunter etter i den kondemnerte kullvogna mi. Den har skitne, uklare vindu og usikker destinasjon, men fanger opp s mangt og meget p veien. Inntrykkene borer sin vei gjennom dens alt for tynne vegger, s ufiltrerte og nr sagt uforskammede, suser de rett inn i hjernens skalte limbiske system, inn i min flelsesbank. Og fytti katta, der "moillkose dm s", som vi sier her nord. De sr uro og inspirerer til analyser langt utenfor det man i dag s populrt oppfordrer hver en menig, harmonisk mann til tr ut av. Langt utenfor den deilige komfortsonen.



I gr lrte jeg et nytt ord. "Bitchblikking". Det blste stvet av skrivemuskelen igjen og stimulerte et s alfor ddgjort engasjement den siste tiden. Smak p det ordet. Det er en stygg sak. P linje med pest og kolera, terrorregime og undertrykkelse. Same, same, but different. Og fenomenet herjer i alle sosiale lag og generasjoner. Dessverre har det strst kraft og mest deleggende effekt blant vre kjre unge. Kanskje mest hos jentene. "Bitchblikking" har sitt utspring av s mangt, og dets uttrykk kan vre nrmest usynlig for bde menn og lrere, men aldri til ta feil av for den som utsettes for det. Et bitchblikk fra den kuleste jenta i klassen kan bekrefte at joda, jeg hadde rett, jeg er en dritt, skulle ikke gtt p skolen i dag, jeg henger ikke med.



Min mann stilte meg et sprsml en vakker torsdag. "Nina, om det plutselig penbarte seg et lysende vesen foran deg, med tilbud om en ny sjanse, som helt 100 % frisk og fit. Ingen kreftceller. Hva ville du ha gjort da?" Et stort sprsml. Det er nesten umulig svare p, men samtidig ufattelig deilig leke med. Det er tidvis "my favourite waste of time", og jeg kommer alltid tilbake til det samme. Nei, det er ikke fjelltoppene jeg skulle bestige, mastern jeg skulle ta, og heller ikke den fantastiske aktive ferien p to smale hjul i Italia, som jeg skulle sikret inn p merittlista. Derimot er det er tanken p den yngre garde som virkelig fremkaller denne sterke flelsen av at dette er bortkastet. Det er for tidlig hoppe av det aktive toget. Toget med flere gir. Og jo lengre jeg sitter her i denne skranglevogna mi, jo klarere blir vindusglasset og jo mer fr jeg lyst til brke. Det jeg ser er skremmende. De unges verden er proppfull av feilplassert engasjement. Terrenget for hva som er normalt og verdigfullt i livet flyttes og utviskes. Togvognene deres holder fullstendig p g av skinnene. Det ryker av energi p avveie der ute.



"Hva er vitsen egentlig?", var det ei ung jente som spurte meg under en dryende frokoststund p jobb for ei tid tilbake. Hun hadde bare s vidt overlevd et suicidforsk noen dager tidligere. "Kjrlighet, lykke og snt, det er det jo bare de tynne og vakre som fr oppleve.." Bakgrunnen for en suicid handling er som oftest sammensatt av mange ting. Tilknytning, oppveksforhold, traumer og psykisk helse har innvirkning. Likevel er det denne konklusjonen hennes som til stadighet popper opp i tankene mine. Og det skaker langt inn i sjela hver gang jeg fr en pminnelse om at denne livsanskuelsen er representativ for mange unge mennesker p jakt etter egen identitet og selvflelse. Vi snakker om den unge, mainstream, oppvoksende slekt p sken etter det vi alle borger for - kjrlighet og trygghet.

Er det mulig finne, nr det like seg sjl er et nrmest uoppnlig prosjekt? Er det mulig bli "bra nok" under disse vanvittige direktivene vi bombarderes av?



Det er nrmest som nr du pusser tennene dine foran speilet. Til begynne med ser du deg selv s klart og tydelig i glasset. Du er i gang med oppgaven, det gr som en lek. Underveis skvetter det litt p speilet. Tannpasta og vannflekker skaper forstyrrelser i bildet, og du ser deg selv mer og mer uklart. Turer du p og pusser og freser med pen munn, uten stoppe opp, endre posisjon eller strategi, kladder det seg enda mer til, og du fr omtrent ikke yekontakt med deg selv der du str. Tennene blir rene og pene, men du kan ikke se det. Hele deg blir "blury". Kanskje husker du ikke flelsen du hadde da du kom inn p badet eller poenget med tannpussen i alt dette grumset som skygger for deg selv.

P samme mte forurenses vre sinn, og spesielt de unges, av all denne enorme, ytre pvirkningen. Denne massive impulsstrmmen opptar store deler av den mentale kapasiteten. Snn br du se ut, snn og s mye skal du trene, kle deg, spise, drikke, innrede. Menyen, tannpastaklattene, frem til mlet er mangfoldige og du skal tidlig krkes. Alle medier, fra aviser til helseprogram, opprettholder fokuset. "Puls" programleder, Helene Sandvig applauderer sin egen kjkkentrim med jerngrytene, mens seksringen hermer ved siden av. Du kan velge en time "Bootylicious" p SATS Elixia eller g motsatt vei i rulletrappa. Pene yenbryn er ddsviktig, flat mage veien til lykke. "Crop top"(overdel med magen bar) er "in" og definerte overarmer et "must".

Put your make up on

Get your nails done

Curl your hair

Run the extra mile

Keep it slim

So they like you. Do they like you?


Get your sexy on

Don't be shy, girl

Take it off

This is what you want, to belong

So they like you. Do you like you?

S synger Colbie Caillat i den geniale sangen "Try". Do they like you? Hva enn du risikerer s for alt i verden, srg for f "likes". Hverken du eller opplevelsen din er fullt fremkalt fr den er har hstet inn respons. TBT slr inn, Tff Bak Tastaturet. Det deles, eksponeres, redigeres og kommenteres. Sosiale medier gr varme av selfies, nypumpa gluteus maximusser og Restylanefylte lepper fr og etter. Janteloven er styggedommen bak den minste kritikk. Har du nedslitte bremseklosser, s er der alltids noen som applauderer likevel. "St p, jeg heier p deg!" Selv smbarnsmdre legger ut skrytevideoer p Instagram av barna som tar pushups og "squats" tagget med "everynight" for tjene feriepenger. Utdypende hashtags informerer at 5 pushups og 20 av de andre belnnes med kr 5,-. Hashtag: "proudmama".

Hashtag "kortslutta_energi", hashtag "omsorgssvikt", spr du meg.



Men egentlig var jeg ikke spurt om uttale meg. Og av fare for oppfattes som en surkete partypooper av ei tante Sofie, skal jeg trekke pusten dypt og gjre som Michael Jackson. Start with the girl in the mirror. Jeg beveger meg vel i grenselandet selv, her jeg sitter og blogger om min misre, med veloverveid kontroll over hva jeg vil dele. En lumsk, sjelden faen av en kreftform spirer i den utvalgte kroppen min. Den blomstrer som den pseudovakre rognsprea-hekken vi har p tomtegrensa til naboen. P avstand tilsynelatende velorganisert, men pirker du i plenen ved siden av, har den hensynslst tatt seg til rette i et helvetes nett av rtter. Noen sker etter sin identitet. Jeg klamrer meg til min. Vettaskremt og full av frykt for miste kontakten med det som er meg. Livredd for bli "blury".



Min diagnose klistrer seg til mitt personbilde som den seigeste, og minst selvvalgte tannpastaflekken ever. Den har ingenting med mine kvaliteter, egenskaper eller verdier som menneske eller fagperson gjre. Den har en viss sensasjonsverdi p syklubben og kan i vrste fall gi meg likes-sankende, nye "venninner" som jeg aldri har mtt. Jeg holder det ut p et vis. Takket vre all denne kjrligheten jeg unnes fra menneskene rundt meg. De hjelper meg til pusse vekk noe av grret i speilet. Med undring og interesse lar de seg stadig utfordre av regnestykkene som jeg tegner p de sotete togvinduene mine. Godt er det, at de som kjenner meg anerkjenner med respekt at min matematikk sjelden har to streker under svaret.






Kan du forklare hjertet det?

Det pakkes til pske. Skiutstyr, smurning, plser fra Mydland, kvikklunsj, appelsiner og brettspill m vre med. Vrmeldingen sjekkes for nte gang, og pulsen synker gradvis, mens ble blikk sker lengselsfullt opp mot toppene og sporene i alt det hvite. Lammelret er bragt i hus og gule, skakke, tovede kyllinger, laget for lenge siden av podenes sm fingre er plassert p bord og hyller i de mange nordnorske hjem og hytter. N skal det koses og nytes. Familiens rlige seljekvast ble ikke sanket fra den hemmelige plassen vr p ya, men lettvint kjpt og betalt. Ta 3, betal for 2 hos Mestergrnn. Den er fin og ekte nok, full av lodne dotter p grenene, om enn tilsatt en stenk av ekstra limekulr. Fint skal det jo vre.

Jeg innleder palmehelga med spabehandling p UNNs avdeling for strleterapi. M sikre pskeformen slik at jeg kan nyte ferien. Ligger stille og lydig, vel plassert etter vennlige instrukser p benken. Forsker forestille meg at det er pskas solstrler jeg skal nyte n, mens det surrer og vibrerer fra diverse runde og firkantede planeter som beveger seg omkring kroppen min. Disse stjernekrigerne sender sine protoner inn i min legemlige galakse i hp om bremse denne helvetes diktatorens deleggelser. Alle fysiske utfordringer jeg har begitt meg ut p tidligere blir bare peanuts i forhold til den mentale styrketreningen jeg iverksetter, her jeg ligger som sjlvaste pskelammet, overgitt og beseiret. Tankene flyr slik som bare tanker kan, den ene assossiasjonen flger den andre slik som skyene skifter p himmelen en vindfull dag.Jeg ser for meg skjellettet mitt fullt av sm, raggete, onde psekyllinger. Dr. Vrhilsets benevnelse "rusk og snusk" popper opp p tankehimmelen, fr jeg hanker meg inn igjen, minner meg selv p hvor heldig jeg er som tross alt har s mye bra i livet mitt. Ikke lever jeg som kreftsyk p Gazastripen, eller som burkasvpt kvinne i Iran og heller ikke er jeg offer for noen Mengele-galnings verk. Fjernkontrollen dingler som en mikrofon fra taket over meg og minner meg p at jeg gleder meg til konsert med Lars Bremnes i Lyngen samme kveld. Holder s lenge jeg kan p den flelsen, helt til Hitlers elskerinne Eva Braun plutselig dukker opp foran mitt indre ye. Hun henger og turner i datidens bikinimote, sorgls og oppned fra et tre utenfor rikskanslerens grandiose villa Berghof i de naturskjnne Bayerske alper. Iflge TV-dokumentaren jeg s noen dager i forveien var det slik hun levde, lykkelig forelsket, uvitende om sin utkredes ugjerninger og uinteressert i politikk. Alt hun var opptatt av var skumme av suksessens flte og styrke og forbedre sin egen kropp. Jeg rekker akkurat tenke at "jaggu var hun forut for sin tid", fr den hyggelige, snart pensjonerte, kvikke, hvitkledde damen kommer tilbake og tilkjennegir at strleseansen herved er fullfrt. Jeg er siste pasient for dagen. Mission completed. Hun deler med meg sin sprekkferdige forventning i forhold til sin planlagte pskeferie i Nepals fjellandskap, mens jeg samler sammen klrne og smykkene mine. Putter juvelene i lomma, kan "rne etterp", nsker henne virkelig av hele mitt hjerte en fantastisk opplevelse, fr jeg tar mannen min i armen og takker for meg. Ikke akkurat aromaterapi, men atskillig billigere og mer verdt, om den bare gir effekt.



Hjertet pumper som et infisert sr i brystet der vi kjrer mellom de vakre fjellene som ligger som perler p ei snor p fastlandssiden. Fader Tromsdalstind ruver s majestetisk der han str, godmodig og full av fine minner, og Lyngsalpene omslutter oss etter hvert med all sin villskap og forlokkende rhet. Akkompagnert av lekne, surrealistiske skyer p bl himmel, er synet nok til ta pusten fra enhver. Under normale, friske omstendigheter ville disse synsinntrykkene satt fyr p en boblende lykkeflelse og livsktskap hos meg, og munnen ville flommet over av alskens ideer om hva og hvor og hvordan vi kan nyte denne herligheten sammen.



Vennlige venner har besrget at vi, med Bremnes bifall, str p gjestlista for intimkonserten kl. 18 og vi kjrer av grde i hp om f til en god "stutsemanver" nok en gang. Mannen min fremstr som rank og sterk der han sitter bak rattet, men jeg senser en sr og forstrukket varhet hos han ogs. Vi er som to spurver som har flydd litt for fort, litt for kjepphyt og optimistisk, til vi PANG! - krsjet rett i vindsuflata. Smertene skjrer som kniver i min hyre skulder og ribbein, slitenheten skyller innp etter behandlingen. Tar en pille for alt som er ille, og kjenner at det vrste er dette mrke tungsinnet, denne selvmedlidende, navleskuende bitterheten som bare ter seg innover og maler nye bilder p tankehimmelen. Jeg kom meg ikke opp p Hamperokken denne sommeren heller. Ikke skal jeg jogge opp Holtbakken med en selvflgelig letthet mer. Blir aldri noensinne en omfavnende mormorstatus p meg. Vonde, katastrofeaktige fremtidscenarioer ulmer under overflaten og kommer opp i dagen som provosernede krusninger p stille hav. Piner meg selv og min kjre med sprsml om hvordan det vil bli nr jeg er borte. Jeg presenterer et metaperspektiv p hvordan enkemannstatusen vil gi utslag, beskrevet med en ufordelaktig undertone. Serverer nye sprsml. Hjertet dunker n som en varsellampe under brystbeinet mitt, men utmattetheten har for lengst slitt ned bremseklossene og jeg jager p, helt til stemningen gr alt for varm. Ordene hagler som sinte forsvarsartilleri og stikkende spyd.

Skvist.

To skarve spurver p hver sin side av glassflata. Shit, hvorfor skjer dette? Herregud, vi er begge s rammet, s triste begge to. S nre hverandre og s srbare som bare to elskede kan oppn bli, nr deres dager sammen er talte. Vi tar oss sammen, plukker opp fjrene som ligger strdd i bildrken. Stryker dem forsiktig p plass med kinn og hender. Skulle jo kose oss. M ikke rote bort dyrebare stunder. Utveksler det magiske ordet. Unnskyld.



Idet jeg inntar den evigunge Lofotingens pningsvise i koselige Srheims brygge p Lyngseidet, forstr jeg det. Erkjennelsen treffer som et knyttneveslag i magen. Mental styrketrening iverksettes nok en gang p denne turen, n for unng total kontrollsvikt og treinkontinens midt blant masse folk. Men jeg vet n hva det er jeg holder p med. Jeg klamrer. Srger og klamrer, det er det jeg gjr. Jeg klamrer meg, krevende og febrilsk, til iden om hvordan det egentlig skulle bli. Og jeg blr av tanken p alle de togene som jeg ikke fr billett til. En mental benkpress foretas og jeg mobiliserer all den motstandskraft jeg kan oppdrive mot et emosjonellt oppbluss. Holder om det kalde, glatte vinglasset, mter de smilende blikkene rundt bordet, svelger og tar inn Lars enkle, kloke strofer:

Treng ikkje flere penga

fr da hadd bre reist bort

fr slepp g med tunge brodddesko

og s hadd kommet hjm igjen

og ftt en liten nedtur

S prv holde fortet her i ro.

Kan du forklare hjertet det?

Kan du forklare hjertet det?

Kan du forklarmitt hjerte

s det ikkje blir urolig

fr at dagen bre kommer som den e?

h, e en drmmer

som bestandig nska s mer

men i dag hadd tenkt feire

at faktisk eksistr

Kan du forklare hjertet det?

Kan du forklare hjertet det?

Kan du forklarmitt hjerte

s det ikkje blir urolig

fr at dagen bre kommer som den e?








Girlpower og styrkedrops

Proseccoen bobler lett p tunga. Jeg forsyner meg nok en gang av den deilige gryta, og nikker samtykkende til den siste replikken som synger over glassene. Det mimres tilbake til 80-tallet, gamle lrere fiskes frem fra glemselen, musikkstrofer spikret i hukommelsen, trylles ut og stemmes i. "Und so ist das Leben, kurz und schmutzig, aber doch so schn", fyres frem fra en gardin av lys hrmanke over heklepinnen. Et sitat fra Kongsbakkentida, da alt var spennende og vennekonflikter eller kjrlighetsskrll lot seg lse p do.

Syv damer p hyttetur. Vi faller kjapt inn i rette modusen. Den ufattelige sannheten om uflaksen som har rammet en i flokken, generer til felles strutsemanver. P et blunk forvandles stuekroken i rorbua til et feminint krkereir, dekorert av strikkety, en pakke OB og en lipgloss, bugnende godteriskler og fulle glass med og uten alkohol. Utallige tema popper opp som boblene i glassene vre. Rusomsorg. Maktkampen i byrdet 9000 Byen. Ungdom og nettbruk. Kroppspress. Nok et sitat skytes ut fra hrgardinen,- "Vi er alle unike, Gud lager ikke sppel, Jan Vincent Johannessen". Vi diskuter Facebook. Eksponeringsbehov. Oppmerksomhetstyveri. Ytringsfrihet og terrortrussel. Og vi deler vre familiekrniker med undrende tilbakeblikk. Pedagogiske utfordringer i skolen, etterfulgt av skrblikk p den rdende nden i samfunnet. Verden er blitt et reint narcissistklekkeri, det er vi s enige om. Alt gr s mye raskere n, trendene skifter fortere enn en rekker skifte truse. Befriende latterensalver danser tango med uunngelige innslag av alvor. Og alle deler samme bekymring, en ufravikelig uro for fortsettelsen av vre egne og hele denne forskrudde klodens familiekrniker.

Jeg tar meg selv i betrakte og inhalere denne buketten av voksne damer rundt bordet. Hjelpe meg, hvor forskjellige de er, og jessufader hvor mye hver og en av dem rommer! Kombinasjonen av kvinnefelleskap, god mat og lykkebobler gir en saliggjrende tilstand. Har du rot i hodet, "trkk" p jobben, konflikt med tenringen, lyst p nye stveletter eller frykt for dden, samme hva, her sorteres ikke ved dra. Om du kaster ditt tankegods opp i lydrommet over nyfargede hrtuster s tro meg, sannsynligheten er stor for at noen elegant tar stafettpinnen imot fr den rekker falle om, dd og udissekrert p gulvet.



De siste sjelsettende drye tre mnedene har vrt som en bergoogdalbane, svingende mellom sorgen over alt jeg etappevis innser at jeg skal forlate, og takknemligheten for det jeg er s inderlig glad for at jeg har. I farvannet av denne jumboferden har de bare piplet frem, som troll av eske, fra de mest uventa kroker og kriker, som vidunderlige speilbilder fra ulike epoker av min historie, - alle disse fantastiske kvinnene i mitt liv. De er som en kunstners fargepalett, mangfoldet er ubegrenset og rikt p kontraster. Hver enkelt har sin unike historie. Saml livet til en av dem mellom to permer, sett Tiller p jobben og du har en fargerik roman.



Alle er vi oss sjl nrmest, men livet er som kjent en lang leksjon i ydmykhet. De frste frti rene av livet gir oss teksten, de pflgede tretti gir oss kommentarene, sies det. Hver og en av "mine kvinner" har blitt mrna, sentrifugert og vinkelslipt slik at bobla i vateret ikke lenger forventes befinne seg p midten til en hver tid. De frreste av dem har sklidd gjennom rene, friksjonsfritt og retningssikkert som i en strmlinjeformet bobbane. Der fins skitalenter som tidlig fikk helseutfordringer, men som den sterkeste konkurranseutver reiser seg gang p gang, med et ukuelig humr og kapasitet for andre. Ei annen blomstrer av kreativitet, mors- og grnderlykke, trosser kroppslige utfordringer og delvis aleneansvar, maler redet sitt i sukkertyfarger og utstrler det samme. I ei vik bor hun med kronisk sykdom, som forlot poledance-karriren, fant seg en god bamse i nord, flytta p landet og ble tusenkunstner. Du har syngende Svarta Bjrn med vonde ledd og stort hjerte, som skapte sitt eget glutenfrie brd og foredrar om det bremse opp og vre tilstede i livet. Og der er hun som befinner seg i utlendighet, sveket, men gr med rak rygg, bret av en uendelig kjrlighet til sine barn, og stadig utfordret av en eksmann med total empatisvikt. I en luksuris hyborg i hovedstaden finnes den langbeinte, som sammen med sin kjre reiser ekstravagant verden rundt, ret rundt, men brer med seg et stort savn i hjertet sitt. Hennes varme omfavnelse kan bare oppleves. En annen jobber med sin doktorgrad, er filosofisk og barnslig p samme tid og kommer fra en kultur hvor det er direkte frekt sprre andre om hva de gjr, fremfor hvem de er. Og jaggu ble en ny og uventet relasjon etablert for tre r siden. Hun reddet livet mitt og ble en hjertevenn av de sjeldne. Hennes sterke historie, hennes syvrige flukt fra folkemordet i Rwanda finnes allerede mellom to permer.





Damemenyen min er som en fylt, godteriskl fra Candy King. Variantene finnes i alle farger. Med ulike oppvekster og ulike mestringsstrategier. Gifte, single, samboere og skilte. Noen er passert 60, og hper p mte kjrligheten igjen. De fleste liker menn, noen liker damer. Noen utstrler trygghet, tr se deg i rett inn i "kvitauet", face hele pakken av kaos og angst som mtte finnes der, inkludert selve bunnslammet i suppa. Enkelte er alltid tilgjengelige, er pne om sine egne skjr i sjen og har et direkte og pkoblet sprk for det. "Det gjeld trre kaille en spade for en kuk," som min omtalte psykomotoriker-venninne s saftig ville sagt. Og det finnes de som fyller lydrommet, uten si s mye. Som snubler litt i dette med nrhet og ord, men som viser stor kapasitet og hjertevarme i handlinger. Andre lokker frem latter og trer i samme ndedrag. Den ene foretrekker bist den slitne russyke i sitt virke, den andre undervise ungdom og den tredje elsker dressjakke, hye hler og tett scedule. Det er en herlig "melting pot" av lvinner og jeg elsker den med all dens mangfold og alle dens ingredienser.

Vel hjemme fra hyttetur er det godt krlle seg sammen i egen seng. Jeg er sliten, glad og litt vemodig til sinns etter helgas krkesamling. Har svnmangel etter lange, gode nattsamtaler med min sster. Vi finner godstillinga, jeg og mannen. "Fu-i-fang". Skje i skje. Spooning, som ungdommen sier. Kan ligge snn ei stund. Men hyre skulder hyler som tannpine. Jeg klamrer meg til grunnmuren etter ha ftt hele huset i hodet. Herregud s takknemlig jeg er for alle disse vidunderlige menneskene som er med p sttte brebjelkene i mitt vaklende reisverk.

Jeg innser at jeg flakser som en struts den ene dagen og skvaldrer som ei krke i den neste. I morgen skal jeg p UNN, da gjelder det oppfre seg som en and, rolig og behersket p overflaten, men padle som en djevel under vann.




Kjolefin strutsemanver..

Strutsen er ingen vakker fugl. Den er tjukk p midten, lang i beina og halsen. Den ser vill og desperat ut med ubebodde yne. Ikke kan den fly heller. Men noe har den skjnt. Ved la sin lille hnsehjerne og sitt stikkende blikk begraves i sanden, stenger den verden ute en stund. Alle farer, angst og trusler, vips- borte vekk. Ha, ha lurte deg, jeg har fortsatt kontrollen! For en stakket stund opplever dette arme fjrkreet en etterlengtet sjelefred hvor det hersker en harmoni som det ikke evner opprettholde i sitt strutseliv.


Strutsens strategi har inspirert meg og utvidet mitt mestringsrepertoar med suksess. Jeg har faktisk stukket hodet i sanden flere ganger i det siste. Og det funket like uventet bra som Nugatti og banan p brdskiva. Som smertefull triggerpunktsbehandling p vonde senefester. Som nr du istedet for sofaen havner p en leken dansetime til funky musikk etter en lang arbeidsdag. Eller som en frisk spasertur i uvr, nr du er varm og god under flere lag med dun og ull fra topp til t. Kort effekt, men det funker som bare juling, for si det p godt nordnorsk.



Etter et av mine besk som pasient p UNN den siste tiden tok jeg mannen i handa, dro oss etter nakken opp fra kjelleren og kjrte topplokket dypt og inderlig ned i sanden. Sikten ble s herlig drlig at navnet p neste ukedag fortonte seg som et fremmedord. Det ble meny og hye glass, gode, spontane venner, latter og skjnn ansvarls tilstedevrelse til langt p natt.

Forrige helg gjorde vi det samme. Sporet bevisst av fra skinnegangen, tok ei helomvending og havnet p hytta vr i Malangen. Et behagelig sceneskifte til den skjeve, gamle Strandstua, med glade farger og lyse minner. Carl Frode Tillers siste verk, hvitvin, alpakkagarn og Candy Crush medbragt. Canon og hammer in action. Strutsefokus med stor blender. Her er vi Dronninga av trampolina og Kongen av hoppeslott, som Lars Bremnes synger om i den nye yndlingssangen vr. rmme til nesset vrt er som en jordnr mindfulnessvelse uten ntter og lotusstilling. S genialt og enkelt kan det gjres.





Noen av mine strutsemanvre har bommet ogs.Universitetssykehusets rlige hydepunkt "Pingvinrevyen" er vanligvis en sikker innertier for trimme lattermusklene. "Kampen om appelsinmarmeladen" traff meg midt i fjeset som en betongvegg av uforutsette, sorgtunge flelser. All denne dampende energien p scenen, all denne livsglade, galskapen, all denne interne humoren. Min kjre, nre og rampete kollega Lddis i mange av hovedrollene. Og, ikke minst, all denne uttalte tilhrigheten som jeg p strutsevis har dissossiert bort fra bevisstheten. Hele pakken skyllet innover som en tsunamiblge p hylys dag, og minnet meg p det jeg savner s inn i margen fortsatt kunne vre en del av.



P min arbeidsplass, UPS, Ungdoms psykiatrisk Seksjon, finnes det mennesker som kunne valgt bli store musikere. Gitar-og sangtalenter. Skjulte pianomusikere med isbl yne. Kreative sjeler som lager loppemarked i stua si, til inntekt for en god sak. Crazy skuespillere, handymen (og -kvinner), hndarbeidsfantomer, humoristiske interirbloggere, feinschmeckere og viderekomne friluftsfantaster. Men p jobben er de dedikerte fagfolk som evner spille p et mangfold av strenger, i sitt mission om utrede og behandle ungdom med ekstra utfordringer. Skolevegring. Selvskading. Depresjon. Autistiske trekk? Angst? Traumer i oppveksten? Psykoseutvikling? Her er en arena for undring, godt teamarbeid, rom og vilje til snu seg fort om det kreves. Det handler om se nettopp dette barnet eller hva denne familien trenger. Steiner snues og beskues, hypoteser bearbeides, forkastes, byttes ut. , hvor jeg har elsket kjenne p denne flelsen av dra lasset sammen! Oppleve at vi strekker oss litt ekstra, for kunne gjre en forskjell for den unge. I ungdomspsykiatrien er det mulig snu ei uheldig utvikling. Men da nytter det lite stikke huet i sanden.

Selv i tider hvor sykehusavdelinger som Rus- og Psykiatriposten trues med nedleggelse i Troms og pasientrom stenges av i sparingshensyn, og sender alvorlig syke pasienter ut p korridoren, er der viktige, menneskelige ingredienser som gjr at en kan bevare litt av troen p helse-Norge. Tanken p UPS, og de mange, ekte fagpersonene p UNN, fr meg nesten til holde ut synet av Edgehotellets Twin Tower, dette nye svulstige sykehotellet, der det ruver over mursteinshospitalet som et fallossymbol. Det str som et overdimensjonert, prangende totem, geipende av stormannsgalskap mot ei syk utvikling i helsesystemet vrt. Bygget er bare et av mange pminnelser om at vi bor i et av verdens rikeste land. Et land med et helseapparat som s merkbart slites mellom valget mellom menneskerettighetene og konomenes bud.

Det gir en liten trygghet for oss alle, i vre uforutsigbare liv, at der finnes fagfolk som, til tross for trange rammer, bevarer glden og et faglig ststed. Dedikerte helsearbeidere som nsker gjre en forskjell. Som f.eks Dr. Vrhilset som slr p trden for hre hvordan det gr. Og jeg byer meg i hatten, som det heter n etter VM, for de som ogs tr st frem i det offentlige rom og uttrykke sin bekymring for utviklingen i Helse-Norge. http://www.aftenbladet.no/meninger/Et-rattent-og-odeleggende-system-3619926.html

Hyre skulder og arm brker. Venstre hofte stikker. Det svir i en lyske. Iflge Dr. Vrhilsets lettvinte sjargong finnes det litt "rusk og snusk" her og der i kroppen min. Det minner meg p at jeg lever. Og dessverre ogs det motsatte. Jeg kler p meg mine kreative Bjrg-smykker. Sri Lanka-ringen fra kjresten. Cardigan i utskt ullkvalitet. Tviholder p det som er meg. Den hyt elskede jeansen er lagt vekk. Det strammer mindre vre kjoledame. Og tar seg kanskje bedre ut de gangene jeg velger gjre som strutsen.






Ny profil - "no edit"?

Er det ikke fasinerende oppdage at noen mennesker kan f frem sider i deg selv, som du egentlig ikke var klar over at du hadde? I mte med enkelte personer fremkalles din best pkoblede indre dialog og din tryggeste kontakt med deg selv. Selv de minste, avglemte, sm kammere kan bli pnet. I rommet som s oppstr bobles det frem et levende vokabular, du trker stvet av nyanserte begreper og kjenner at engasjementet vibrerer med et deilig overmot. Den gode samtalen varmer og du kjenner deg klok, reflektert og s behagelig hel.

Jeg har ei venninne som er nesten 20 r eldre enn meg. Hun er psykomotorisk fysioterapeut, bde i yrke og av legning. Hun serverer gjerne lunsj, med metaforer til teen og dialogen krydret med en humor s nordnorsk og saftig at selv den frekkeste stand up komiker bare br sette seg ned og notere.. Hun er en av de klokeste, varmeste og mest fargerike personer jeg kjenner. En person man kan kalle hel ved. Etter noen timer sammen med denne damen, som jeg for lengst har klassifisert som et individ med substans, vandrer jeg alltid hjem, glad og lett til sinns. Vi har drodlet litt om kunst, litt om reiser vi har vrt p, om gode gamle dager som kollegaer. Vi har tenkt hyt om ulike overganger i livet. De lette og de tffe.. Jeg har kjent meg sett, anerkjent og bekreftet. Jeg gr p stdige bein, trr stegene mine hjemover med god tyngde fordi jeg kjenner meg s berettiget til et medlemsskap i dette samfunnet. Jeg har en tilhrighet og er, selv etter bare et par kopper med te, nrmest hy p meg selv og livet der jeg gr. S trygg p at jeg er meg, noe sregent. Jeg har noe genuint og verdifullt bidra med her i verden. yeblikket gir mening til uttrykket "Et jeg blir til gjennom vi". Det er rett og slett vakkert.

Denne uka har jeg vrt to turer innenfor den enorme mursteinsbygningen UNN. Bare det la seg omslutte av hovedinngangens kjeft og tr inn i buken p denne kolossen av en bedrift, er en kraftanstrengelse. Jeg har jobbet her i mange r selv. Sprunget rundt p lette ben med hvite sandaler p. Med hodet fullt av faglig engasjement og hjertet pumpende av tro p at jeg var med p gjre en forskjell. En gang som nyutdannet sykepleier, med en naiv overbevisning om at her er det fokuset p menneskets beste som rr.

De siste rene har jeg gradvis registrert kulden som er p vei til trenge inn gjennom veggene p "hospitalet". De store visjonene for pasientens beste er blitt noe falmet i konkurransen med profittfokuset. Mennesker med sykdom, krise og utfordringer skal behandles etter samme lover som markedskreftene. Antall ledere i dette firmaet er mangedoblet de siste rene. Her finnes s mange med en posisjon, og stadig frre med en pasientfokusert visjon. Fagfolk sliter, med hendene fulle av liv og dd, for holde kostnadene nede og effektiviteteten oppe. Jeg undres der jeg sitter og venter,- mon tro om "de som bestemmer", de som medvirker til de nasjonale fringene, innbiller seg at de er vaksinert mot det denne fabrikken har som mission bekjempe?

Jeg har ftt min andre "strledsj", som legen s lettvint kalte det. Det burde g s fint. Jeg responderte jo s bra sist. Og bivirkninger som uheldige senskader er jeg jo allerede opplyst om at jeg, "dessverre i ditt tilfelle", ikke trenger bekymre meg for. Her er det bare pse p med lindrende piller, strler og godord." Alt blir en vane, sa reven da han ble fldd", pleier min mann si nr han kjenner seg rammet av urimelige forhold. Klarer vi noensinne venne oss til dette..? Faen heller tenker jeg, er dette virkelig meg? Mitt liv? I mte med dette systemet er mitt jeg plutselig redusert til et fenomen jeg ikke finner gjenklang i, ingenting som kan ha noe som har med meg selv og min person gjre. Jeg er per definisjon blitt det man p Facebook benevner som en "profil". Ninapasient. Punktum. Forskjellen er bare at innholdet i denne profilen har jeg minimalt med pvirkningskraft p. Nytter ikke med pikant redigering i ettertid. Denne profilen er stygg, maktesls og fullstendig nederst p rangstigen. I mte med denne Goliat og hans direktiver er jeg prisgitt hvem jeg mter, hvorvidt den kjemiskoleflinke, hvitkledde ogs er utstyrt med en liten porsjon empati og ydmykhet fra sin sosialiseringsprosess.

Jeg spr om forskjellen mellom disse strlene. Elektron og foton. Er der fare for skade p vitale organer? Er s vant til ta ansvar for denne kjre kroppen min som har gitt meg s ufattelig mye glede. M passe p. Noen forklarer etter beste evne og er varme og imtekommende. Jeg lytter takknemlig og liker tanken p at det jobbes etter prinsppet om mlrettet, presis krigfring. N skal jvelskapen f som den fortjener. Andre blir helt satt ut og rystet over at jeg spr s mye. De er frst og fremst beredt til utfre den CT-skisserte oppgaven. Samlebndet str jo klart. Seansen gjennomfres med kneppede hender, mens jeg affirmerer cellemassakre i min egen anatomi.

For imtekomme min nysgjerrighet fr jeg etterp tilbud om snakke med en lege p telefonen. Har ikke du ftt strling en gang fr? Hadde ikke du en avtale med Dr. Vrhilset i forrige uke? Underforsttt, m jeg virkelig bruke av min dyrebare tid p dette? Hurtig. Mekanisk. Skrsikker. Jeg krymper til spurvestrrelse, vil bare avslutte samtalen og skjnner at her forventes det at jeg burde ha tilpasset meg denne nye profilen min for lenge siden.

"Det gr fint. Takk. Jeg kan snakke med Dr. Vrhilset", mens jeg kjenner avmakten bre seg innover og kroppen forminskes enda litt til. Men hodet, hodet det vokser til kjempestrrelse der det fylles av tanker, sinne og emosjoner jeg knapt finner ord p. Fldd rev.



Det gikk egentlig strlende. Helt til denne legedamen kom inn p arenaen med sin usikkerhet skjult bak en piskende arroganse. Flink i kjemi. Jeg plukker opp bitene av meg selv igjen. Pakker den nye, fine jakken atter tett rundt meg. Og jeg kjenner kjrligheten fra min mann og eldste datter nr vi stakkndet forlater hospitalet. Det er lett konstantere at noen situasjoner og noen mennesker ogs er i stand til fremkalle sider i deg selv som du ikke visste du hadde og slett ikke nsker ha.




"Di si, s klart...!"

De siste dagene har det stormet utenfor stuevinduene. "Han Ole" har latt aggresjonen f utlp her i nord, som for minne oss mennesker p at vi ikke ndvendigvis har kontrollen p alt. Kanskje for vekke oss litt her vi surrer i vr vestlige velfdde, curlingpolerte hverdag, pne ynene vre fra den bedvelsen fravr av friksjon kan senke oss ned i. Jeg kjenner at ruskevret gir en gjenklang med det jeg har p innsiden. Det koker i topplokket av tanker og flelser. Den snertne, lettrente kroppen min har sviktet meg. En ondsinnet, mangearmet blekksprut har tatt bolig i den og sender ut all sin vederstyggelighet og sprer det rundt i kriker og kroker helt fullstendig uten blygsel eller mottakelighet for dressur.



Konfrontert med mine egne tanker og refleksjoner blir jeg blir like liten som vi jordboere blir i mte med avsindige naturkrefter. Jeg forsker tviholde p det som jeg tenker egentlig er meg, den jeg s gjerne vil identifiseres som. Men huden er tynn som ei jomfruhinne, srheten river meg stadig i hjertet og minner meg p at jeg er skjr, s skjr som ei dynefjr frt av trekken ut av soveromsvinuet. Jeg ser p min yngste datter, s vakker, s feminin, 16 r og s inderlig glad i mammaen sin. "Km du e si..?" spr ho, med den myke stemmen sin, og jeg svarer,- "Di si, s klart..!" En helt vanlig kjrlig ordveksling, en av de mange varianter vi har etablert i rommet mellom oss. Jeg gledes og berres av hennes utilslrte dyrking av den kjrlige sjargongen, de fullstendig usjenerte kjrtegnene vi gir hverandre i det daglige. Og jeg er s inderlig takknemlig for at hun har den tryggheten i seg som gjr henne i stand til gi blanke i om der er fremmede til stede. Samtidig vibrerer det i "angstkammeret", dette nyervervede hjertekammeret jeg har ftt, denne hensynslse kjertelen som s gjerne sender ut smertepiler inn i sjelen min. Som en skrekkens huskeregle hvisker den meg i ret,- "Hei du, lille pike, kanskje dukke tror det, men du er herved slaven min. Slaven min.." Jeg er blitt uvisshetens lakei, fremtidsfryktens slave og det kjennes som familien min er blitt kastet ut p pent hav, med "han Ole" truende over oss. Vi har ingen rer, ingen GPS flge her vi ferdes med en skremmende horisont i sikte.

Det er ikke noe vi kan gjre, sa Dr Vrhilset. De kan smertelindre, strle, gi meg noen nyklekka piller (som gir sikre bivirkninger og usikker effekt) og oppfordre meg til leve her og n og nyte nuet. Denne kreftvarianten er s saktevoksende at cellegift biter ikke p. Det er s sjelden at det genererer s lite profitt at forskere heller ikke biter p. Og Dr Vrhilset skisserer de konkrete alternativer som eksisterer, understreker en masse goodwill og tilgjengelighet og ekte, oppriktig medflelse. Det er fint. Men det er ikke nok. Jeg vet ikke hva jeg til en hver tid trenger eller nsker, hverken nr det gjelder timing eller valg av tiltak. Det er like uoversiktelig for meg som kastene til "han Ole" utenfor vinduet mitt.

I mellomtiden forsker vi som familie leve et slags normalt liv. Levetid er plutselig blitt et kontrastord til ventetid. Dette tematiseres mellom oss to voksne, mens jeg senser at kontakten med ordenes betydning er noks forskjellig hos oss. Vi ser en god film, snakker, gr tur, fr masse besk av fantastiske mennesker, vi grter, misforstr hverandre, tenker hyt sammen, spiser god mat og klamrer oss til de gode yeblikkene. Og vi minner oss selv p den livgivende nrheten vi som familie opplevde p vr fantastiske Sri Lanka-reise i jula. Innimellom evner vi ta med oss noe av denne nerven, denne oppmerksomme tilstedevrelsen vi oppdaget kraften av i mte med buddhistenes filosofi, munkenes asketiske liv og alt det vakre i det enkle. Legge bort klokka. Frigjre seg fra prestasjonsjaget. Vre her og n.



Verden er blitt et oppkavet sted og man kan lure p om den er i ferd med ramle helt av hengslene. TV-nyhetene flommer over av reportasjer om terrorisme, vold i nre relasjoner, ungdom som rammes av depresjon. Det er reportasjer om krigsskadde barn, kjendiskjoler, naturkatastrofer og orgasmetips side om side. P en drlig dag kan det gjennom et brkdelssekund fly en bisarr tanke gjennom topplokket, muligens et slags infantilt forsk p selvtrst,- Denne kloden er jo ikke noe blivende sted uansett, kanskje like greit at man hopper av?

Men nei, jeg vil ikke hoppe av. Jeg vil s gjerne enn kunne svare "Di si, s klart!" mange, mange ganger. Jeg nsker oppleve min nieses ufdte barn. Jeg vil skrive bryllupstaler til dtrene mine. Jeg vil vre der og stille finurlige sprsml som fr mine jenter til tenke kritisk i all denne vanvittige, opphausede impulsstrmmen de utsettes for. Jeg brenner etter fortsette mitt faglige virke med levende engasjement.

Nr jeg lukker ynene mine kan jeg fortsatt se min manns ansikt for meg klart og tydelig. Alle hans smilerynker er fotostatisk klistret inn i hukommelsen min. Jeg vil s gjerne vre der og bli kjent med alle de nye linjene han mtte utvikle i fremtiden. Ogs de som ikke smiler.

Dj vu..

For fire dager siden gikk strmmen i store deler av Nord-Norge. Det var en overskyet, gr og regnfull dag i Nordens Paris. Jeg satt p en caf́́ midt i byen, sammen med en av mine beste venninner, dypt engasjert i en dansende samtale, en snn dialog som vi to er s flinke til skape. Taklysene blinket som forvarsel, noe som vi med letthet ignorerte i vr ivrige utveksling over salaten. Men plutselig ble det mrkt.

Med unntak av trafikken utenfor vinduet, ble alt rundt oss mrkt. Vinduene i de hye bygningene rundt mpte mot oss som dde fiskeyne. Bybildet utenfor ble nrmest sort-hvitt, goldt og spkelsesaktig. "Oi s rart det ble, som om vi befinn oss i en skrekkfilm", sa venninna mi og pakket ullskjerfet godt rundt seg. "Ja, som midt i krigstid", svarte jeg, pakka den fine, nye jakken rundt meg i hp om lette litt p den sre, triste flelsen som svulmet innenfra i takt med at temperaturen raskt sank i rommet. Vi betalte og takket for oss, mens jeg kjente p en slags dja vu.

For nyaktig tte uker siden satt jeg glad og fornyd p SATS og ventet p Yogatimen. Yogaen som jeg tenkte skulle bli redningen. Familien skulle reise p juleferie til Sri Lanka om litt over ei uke. Vi gledet oss enormt. Vi skulle ut p vr livs reise, etter et rs reiseplanlegging og tre tffe r med store utfordringer. Men jeg var litt bekymret over noen nye merkelige skuldersmerter som hadde kommet snikende utover hsten etter et sykkeluhell i august. Flere besk hos fysioterapeuter, osteopat, og lege hadde ikke hjulpet. Til slutt mtte jeg bare bite i det sure eplet og godta gjennomfre en CT-rntgen, svelge kontrastvske, forholde meg til UNN og takle alle de flashbacks og all den reaktivering av angst som hele pakken aktiverer. "Gud, s voldsomt dette skulle bli da, en MR hadde n vel gjort jobben, sikkert en forb.. overivrig jypling av en rntgenlege som har tatt helt av..!" Jeg var nesten irritert p min velmenende, kloke, tidligere kollega som hadde tatt s kjrlig i mot meg og ftt ballen til begynne rulle. Jeg sendte epost til fastlegen, snakket med min tidligere kreftlege, Dr Vrhilset, for sikre meg om at det n virkelig var ndvendig utsette meg for disse hersens strlene?

Muligens var det det mentale forsvaret mitt som tok styringa over reaksjonen min. Tanken p at disse plagene mine kunne ha med kreftsykdommen fra 2012 gjre var ikke et sekund i min bevissthet.

CTen ble gjort fredagen. Ndvendigheten av den var gjennomdiskutert og plassert som riktig, og jeg og mannen flyktet p hytta og hadde ei nydelig helg sammen omgitt av bltt lys, vinterkulisser og fyr i peisen. Sammen. "N gr det atter bare oppover. Jeg er bare litt sliten. Husk kroppen vinner til slutt, sa jo min kloke venninne. Ja, jeg m bare ta grepet sjl. Med litt yoga, god pust inn under scapulavingen, ekte tilstedevrelse, snart stens inspirasjon. S er vi back on track". Vi flettet hender, felte noen trr, fotograferte litt og returnerte hjem til Troms sndags ettermiddag. Det var ribbe p menyen. Bestilt av yngstedattera. Litt norsk jul mtte vi jo ha i r..

Det ble ingen yoga den mandagen. Stpslet til ble brtt og brutalt dratt ut der jeg satt og ventet, i form av en telefon fra Dr Vrhilset. Bildene s ikkje bra ut. Ring Pl, dere m komme bort. Korstlutninga til Landet for fremtidsdrmmer var var et faktum. Hr Vrhilset hadde ikkje ligget p latsida denne helga. Han hadde rekvirert, konferert og ordinert hele helga. Den flgende uka rakk vi f oversikt over spredningsomfanget. Snakke med jentene vre. Informere mesteparten av vrt nrmeste nettverk. Innse at vi ikke skal bli gamle sammen. Tenke p praktiske ting som forsikring og konomi. Rase. Mimre. Grte litervis med trer. Organisere eldstedattera hjem fra Tanzania. Ske frem til et fokus som kunne holde oss oppe ei stund. Legge til rette for at Sri Lanka-turen skulle realiseres. Pakke koffertene..

Og vi rakk snakke og klemme og ta imot en masse varme fra mange av de fantastiske menneskene vi har i livet vrt. "Du m bare suuuge til d, all den kjrlighetsenergien du kan!" sa ei venninne av meg. For et herlig ord. Vi har tatt det inn i vrt vokabular. Kjrlighetsenergi. Og vi flger rdet.

Mange lurer. Det snakkes. Folk bryr seg. Noen tr ikke sprre. Da stpslet ble datt ut av Dr Vrhilset ble livet mitt nok en gang s bittelite.Hodet ble s stort. Det flommer over av aktivitet og emosjoner i fravr av dynamisk stimuli. Og hjertet mitt dunker i utakt med seg sjl.Kanskje er det sjokkblgene som fortsatt herjer med de elektriske
impulsene. Jeg tenker at jeg m gjre av det en plass, s jeg ikkje mister kontakten med min genuine, ekte rytme. Jeg m skrive slik at jentene mine ser mammaen sin tydeligere, nr flelsene deres gjr alt blury. Skrive slik at trykket blir litt mindre p den elskede mannen min. Derfor denne bloggen, kjre venner.




Les mer i arkivet Mai 2016 April 2016 Mars 2016
hits